Den som ikke liker båser

"Dere mennesker er så underlige."

Tidlig morgen, jeg våkner av stemmen hennes, den når meg gjennom det halvåpne vinduet.
Mai er her.

Jeg åpner øynene, blunker litt, stryker søvnen vekk fra fjeset.

Hun sitter på verandarekkverket, med føttene utenfor kanten. 

Nå kikker hun bakover, mot meg, kaster litt på håret og smiler.

 "Dere skal absolutt sette alt i bås."
Hun vipper føttene opp på rekkverket, og blir sittende sidelengs på den smale planken.
Jeg blir svimmel bare av å se på.
"Hva mener du", sier jeg, stemmen er tynn og nyvåknet.

Hun hopper ned fra rekkverket, og peker opp mot himmelen.
Da ser jeg det.
Lurvete filler daler gjennom landskapet.
"Snø nå igjen? Skal ikke du komme med vår og varme? Kom Mai du skjønne milde, har du hørt den?"
Jeg hører at min egen stemme er irritert. Den passer til hvordan jeg føler meg.

Jeg pakker dynen rundt kroppen, aker meg ut av senga og setter føttene i gulvet. Luften som strømmer inn fra utsiden, er iskald. Jeg åpner verandadøren og kikker opp. Snøkornene kommer fra en utømmelig kilde, et tomrom i grått og hvitt.
"Men det er akkurat dette jeg mener", sier Mai og ser på meg.
Snøkorn lander i håret hennes, og smelter til blanke dråper.
"At vi mennesker er underlige fordi vi ønsker oss vår etter en lang vinter?"
Jeg ser utfordrende på henne, men hun ler og rister på hodet.
"Nei. At dere absolutt skal sette alt i bås."

Nå hopper hun opp på rekkverket igjen, denne gang med ryggen mot kanten.
Hun dingler med beina, og jeg legger merke til kjolen. Den er lysegrønn, med noe som ser ut som løse tråder liggende utenpå det tykke stoffet. Ut fra trådene strekker små, dypgrønne blader seg. Når hun spretter frem og tilbake med føttene, minner kjolen mest av alt om et frodig tre som danser i vinden.
Jeg sukker og biter meg i leppen. Snøen laver nådeløst ned, og jeg trekker teppet bedre rundt meg.
"Jeg lytter."
"Du hadde satt meg i bås allerede før jeg kom, ikke sant? Du ventet meg, og tenkte øyeblikkelig på at jeg var mild og vennlig, full av løfter om våren. Litt ukomplisert, kanskje?"

Jo, det var vel for så vidt sant. Det var slik Mai skulle være. I mitt hode.
"Men jeg er ikke alltid slik. I år er jeg en annen."
Hun slår ut med armen mot det snødekkede landskapet.
"Mener du at du kom med snø, bare for å knuse min forventning om deg som vårens bud?"
Nå ler hun høyt. Er det virkelig så morsomt å se et menneske som lengter etter farger?

"Nei, lille menneske. Jeg kom med snø for å få deg til å forstå at jeg ikke kan settes i bås. Like lite som du kan det."

Jeg nikker langsomt. 
Jeg liker ikke båser.
Mai er mai.
Hun får vel være seg selv.
Det får jeg også.
For vi kan ikke være noen andre.

Jeg tråkker frem noen steg og lener hodet bakover.
Tre snøkyss får jeg, før jeg snur meg og går inn igjen.
Når jeg våkner neste gang, er Mai borte.
Det har sluttet å snø.