Lys i Desember

Landskapet er svøpet i en vinterlig kappe. Den er hvit og nesten ikke tråkket på, bare haren har vært her før meg. Føttene synker litt ned for hvert steg, og etter meg kveiler en hale av spor seg over markene. Pusten forlater munnen og blir til grå skyer som føres bort i små vindkast.

 

Hun som går ved siden av meg, lager ingen spor. Desember har mørketidskjole, den er sort med små lyskrystaller som funkler og glitrer når hun beveger seg. Håret flommer hvitt nedover ryggen, som et vinterfrosset vannfall.  

Jeg ser bedende på henne.

«Kan du gi meg ordene, Desember? Jeg har lett etter dem, men finner dem ikke», sier jeg, og et lite sukk materialiserer seg i en lubben dampsky.  

«Skal jeg gi deg de ordene du trenger for å skape?»

Jeg hører på henne at hun er forbauset.

«Jeg vet det høres rart ut. Men ja. Så slipper jeg lete mer?»

 

 

Hun klapper meg lett på armen, uten å stoppe vår vandring, og over leppene glir et tålmodig smil.

«Desember handler nettopp om å lete, lille menneske. Lete etter lyset. I din del av verden især, når dagslyset trekker seg inn i skallet som en skremt snegle. Men det er da du må søke i mørket og se.»

«Hva skal jeg se etter?»

«Det du trenger. I mørket og i stillheten er der alltid lys. Se på nattehimmelen. Ser du ikke stjernene, nordlyset, månen? Se på menneskeboligene. Er det ikke stjerner i hvert vindu, lyspunkter på hvert hjørne? Se i hjertet. Ser du ikke lyset?»

«Jo, jeg ser. Du har gitt oss det vakreste lyset, Desember. Men det er ordene jeg leter etter. Ikke lyset. Jeg vil skape.»

Nå stopper hun opp. Hun ser ikke på meg, men på landskapet som bølger seg i kurver og åser rundt oss. En liten virvelvind snurrer seg bortover markene og kaster glitrende snøkorn rundt seg.

Himmelrommet skifter farge for hvert minutt, fra dypblått til en anelse rødt der sola gjemmer seg.

 

 

«Vel. Når du finner lyset, har du vært i øyeblikket så lenge at tankene ikke bråker mer. Da kommer ordene. Stol på meg. Og du?»

Jeg ser på henne, og hun lar blikket gli sakte ned fra himmellyset til det møter mitt. Stemmen min hvisker:

«Ja?»

Hun strekker ut en arm, og legger den over hjertet mitt.

«Det er ikke jeg som skaper lys og ord. Det er du selv. Du må aldri tro at kilden til livet er noe annet sted enn akkurat her.»

(C) Tekst og foto: LK Nyland

*****************

 

Kjære du som leser. Jeg ønsker deg ei fredfull og fin jul. Takk for at du tar deg tid til mine ord, og takk til alle som gir meg varme tilbakemeldinger her på bloggen, på facebook, på sms, eller ved et tilfeldig møte i butikken. Jeg setter uendelig stor pris på det.

2015 vil bli et godt ord for skriving, det vet jeg. Og du er hjertelig velkommen til å følge meg på vandring inn i eventyret...