mandag 1. desember 2014

På usikker grunn

November forsvant bak jordens hvelving, men ikke før hun overlot sin dagslyslampe til Desember. Som en stafettpinne i årets mørketidsløp.
Dagslyslampen i Desembers hånd gløder ikke så lenge av gangen.
Men når lampen slukkes, kommer mørketidslyset til syne.
Det vakreste lyset. 
 
Desember rødmer så vidt i horisonten denne første dagen. Med et hemmelighetsfullt smil tar hun noen langsomme dansetrinn mens pusten blir til små tåkeskyer. Hun sukker over Novembers våte regnskyll, som vasket bort det vinterlige teppet.
Det samme gjør jeg.
I skogene, langs veiene og stiene, ligger et tykt lag med is.
Jeg trår forsiktig ut på usikker grunn.
 
 
 
Det samme gjorde jeg høsten for fire år siden. Da sa jeg opp jobben, og startet eget firma. Fra januar 2011 var jeg på usikker grunn. Vaklende og famlende, som på en skogssti full av issvuller, måtte jeg finne fotfeste på egen hånd. 
Jeg visste hvor jeg ville. Til et sted med inspirasjon og glede, selvråderett og ny kunnskap. Til et sted der jeg kunne leve av det jeg ønsket å skrive.
Men grunnen var usikker. Veien uviss og i skjul, som om jeg befant meg i innhyllet i tykk tåke.
 
Slik er det med oss alle når vi står ved veiskiller. Når valg skal tas. Vi vet ikke hvordan den videre veien ser ut. Vi vet bare at vi må ta det første steget, og stole på at føttene finner fotfeste, videre og videre. Og faller vi, må vi stole på at vi kommer oss opp igjen.
 
Disse fire årene har vært spennende, givende og lærerike. Jeg har skapt min egen arbeidsplass med skriverier og journalistiske gjerninger. Jeg fant min glede og inspirasjon. Jeg fant en rytme, et tempo. Noen ganger føles det som at toget går aldeles for fort. Landskapet rundt meg forsvinner, jeg må holde meg fast.
Da er det godt at jeg kan trekke i bremsen, gå av på nærmeste stasjon og finne tilbake til roen og gleden.
Andre ganger ser tiden ut til å ha stoppet. Det blir stille rundt meg, som om noe vender seg bort og ser en annen vei. Den stillheten må man også lære seg å tåle. Disse dagene er faktisk en gave, en åpning i tid og rom som inviterer deg inn til noe annet. Noe du nesten hadde glemt.
 
 
 
 
På min vei har jeg møtt sterke inspiratorer. Som trekker til side en grein og viser en annen sti, eller kanskje vandrer sammen med meg en stund. Via bloggen og via livet har jeg blitt kjent med noen av disse stivandrerne. Lene Frandsen, Majbritte Ulrikkeholm, Kristin Flood og Linda Persen er fire av mange som har skapt sin egen måte å leve på, og som underveis deler sine erfaringer.
På godt og vondt.
 
For når man velger å trå ut av det trygge og faste, da blir man også sårbar. Man famler og leter etter svar. Man må lage sine egne rutiner, skape sine egne oppdrag og tåle og være synlig.
Man må også tåle å ikke alltid få et ja.
 
Desember danser foran meg, og jeg går etter innover skogene. Snart ser jeg at der hvor de fleste andre har gått, midt på veien, er det aller glattest og vanskeligst å gå.
Jeg må ut av sporet for å finne fotfeste.
Og det må du også, om du er i ferd med å ta ditt første steg på usikker grunn.  
 
(C) Tekst og bilder: LK Nyland
 
 

4 kommentarer:

  1. Tak for du også er til stor inspiration :-) god december

    SvarSlett
  2. Tusen takk Tina, og takk for at også du deler tanker og erfaringer fra Din vei. Jeg sender deg litt av vårt vakreste desemberlys. Klem.

    SvarSlett
  3. Tåle å være synlig og ikke alltid få et ja..og skape sine egne helt nye spor - så igjenkjennende for meg det du skriver om veiskiller og valg - det er spennende og utfordrende å ta steget ut av sporene som andre går og så begynne på en helt egen og kanskje annerledes sti! Fint å lese om din livsreise! Ønsker deg ei god adventstid. Hilsen Else Britt 💝

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for dine gode ord, Else Britt. Jeg er stadig innom deg og leser, selv om jeg ikke alltid legger spor etter meg. Ønsker deg ei kjempefin jul.

      Slett