Jeg kjente en annen
kvinne en gang. Du minner meg om henne.
Januar sitter i stolen på den andre siden av bordet. Det er
formiddag. Lyset strekker seg mot full glød. Huset er stille. Januars stemme når meg som en gyllen tone av klarhet gjennom en grå
tankerekke, og drar meg tilbake til nåtiden.
Hun studerer meg. Kanskje har hun
gjort det lenge.
Hvem var hun? spør
jeg.
Hun hadde en god sjel.
De andre så nytte, de så arbeid,
slit og hverdag. Hun så poesi. Og hun ville skrive den, hun ville forme den i
ord og gi den i gave til sine medmennesker. Slik at de også kunne løfte blikket
og se.
Hva hendte da, fikk
hun det til? sier jeg, og tenker på alle skapende og skrivende mennesker
som har dette ønsket i seg.
Ønsket om å gi det vi ser, fornemmer og føler, en
form. Kanskje er kvinnen Januar snakker om, noen jeg kjenner?
Hun fikk det ikke til.
Januars øyne er blanke. Det sølvhvite, glitrende håret faller
ned foran ansiktet. Hendene ligger i fanget, og nå ser jeg tårer dryppe
ned på den lyse huden.
Januar, er det
eneste ordet jeg får frem. Jeg har aldri sett dem gråte. De som er så sterke, kloke
og fulle av svar. At de kan gråte på vegne av oss mennesker, har ikke tidligere
falt meg inn.
Vi kan gråte når vi
ser sjeler gå til spille, sier Januar og løfter hodet.
Dråper av sølv triller
nedover ansiktet hennes. Stemmen er stødig.
Hva hendte med henne,
hvisker jeg og drar beina opp under meg i stolen.
Januar trekker pusten. Hun tørker ikke tårene vekk.
Hun lærte seg bokstavene,
selv om hun ikke fikk lov. Og så snart hun behersket tegnene, begynte hun å
forme ord og setninger fra all kjærligheten hun så rundt seg.
Så fint, hvisker
jeg, og ser for meg kvinnen. Dette må ha vært i en tid hvor det ikke var aksept for skapende kvinner.
Ja, det var fint. Hver
dag gikk hun noen steg i riktig retning. Mot det som var henne. Vi så henne, og
hun så oss. Som du, sier Januar og gir meg et av sine sjeldne, myke smil.
En vår sluttet hun å
komme til skogene. Mai, Juni og Juli kom og gikk uten at kvinnen var der.
Jeg biter meg i leppen nå, kroppen er i spenn. Jeg gruer meg
til å høre slutten.
Noen mektige mennesker
fant ut at kvinnen kunne skrive. De fant det hun hadde skapt, og de tok det som
bevis på at hun var farlig. De mente hun skrev i koder, og at kvinnens ord
betød noe annet. De fjernet henne.
Nå er det jeg som gråter. Jeg svelger og tørker det våte,
salte som flommer over i meg.
Stakkars kvinne,
hvisker jeg. Jeg er takknemlig for
at jeg lever nå, og ikke da.
Januar nikker.
Alle dere mennesker
har en gave. Noe som ble gitt dere allerede fra deres sjels opprinnelse.
Hun smiler igjen, og det glitrer i stjernelys fra det mørke
blikket.
Ikke slipp taket i din
gave, sier hun mykt og reiser seg.
Også kan det jo hende
du ikke har funnet alle ennå. Du må lytte mer.
Gardinen ved stuedøren rasler svakt idet hun blir borte.
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland
Kjære Lill-Karin
SvarSlettJa, det å kunne skrive er en gave, men det kan også være en tøff prosess, spesielt hvis det dreier seg om såre, tunge emner. Når jeg skriver om vanskelige ting, og tenker med meg selv at "du trenger ikke å gjøre dette", er det en annen stemme som minner meg på at det å få skrevet ting ned som oftest er helende, og at å gråte også kan være helende.
En vakker tekst, Lill-Karin.
Ha ei fin helg videre.
Kjære Janna, så fint å høre fra deg.
SlettJeg slutter aldri å forundre meg over hvilken kraft det bor i skapelsen, i mitt tilfelle skrivingen. Som du sier, det å skrive ut sin smerte eller andre vanskelige følelser, har en helende virkning.
Også det å skape, uavhengig av om "produktet" er direkte relatert til en selv eller ikke, har helende kraft. Kanskje er det fordi når vi skaper, kommer følelser, tanker og fornemmelser til overflaten. Vi slipper dem fri, og i samme øyeblikk skaper vi.
Takk for dine gode ord. Ønsker deg ei riktig fin helg.