Gaven

Jeg kjente en annen kvinne en gang. Du minner meg om henne.

Januar sitter i stolen på den andre siden av bordet. Det er formiddag. Lyset strekker seg mot full glød. Huset er stille. Januars stemme når meg som en gyllen tone av klarhet gjennom en grå tankerekke, og drar meg tilbake til nåtiden.

Hun studerer meg. Kanskje har hun gjort det lenge.

Hvem var hun? spør jeg.

Hun hadde en god sjel. De andre så nytte, de så arbeid, slit og hverdag. Hun så poesi. Og hun ville skrive den, hun ville forme den i ord og gi den i gave til sine medmennesker. Slik at de også kunne løfte blikket og se.

Hva hendte da, fikk hun det til? sier jeg, og tenker på alle skapende og skrivende mennesker som har dette ønsket i seg.

Ønsket om å gi det vi ser, fornemmer og føler, en form. Kanskje er kvinnen Januar snakker om, noen jeg kjenner?

Hun fikk det ikke til.

 

Januars øyne er blanke. Det sølvhvite, glitrende håret faller ned foran ansiktet. Hendene ligger i fanget, og nå ser jeg tårer dryppe ned på den lyse huden.

Januar, er det eneste ordet jeg får frem. Jeg har aldri sett dem gråte. De som er så sterke, kloke og fulle av svar. At de kan gråte på vegne av oss mennesker, har ikke tidligere falt meg inn.

Vi kan gråte når vi ser sjeler gå til spille, sier Januar og løfter hodet.

Dråper av sølv triller nedover ansiktet hennes. Stemmen er stødig.

Hva hendte med henne, hvisker jeg og drar beina opp under meg i stolen.

Januar trekker pusten. Hun tørker ikke tårene vekk.

Hun lærte seg bokstavene, selv om hun ikke fikk lov. Og så snart hun behersket tegnene, begynte hun å forme ord og setninger fra all kjærligheten hun så rundt seg.

Så fint, hvisker jeg, og ser for meg kvinnen. Dette må ha vært i en tid hvor det ikke var aksept for skapende kvinner.

Ja, det var fint. Hver dag gikk hun noen steg i riktig retning. Mot det som var henne. Vi så henne, og hun så oss. Som du, sier Januar og gir meg et av sine sjeldne, myke smil.

En vår sluttet hun å komme til skogene. Mai, Juni og Juli kom og gikk uten at kvinnen var der.

Jeg biter meg i leppen nå, kroppen er i spenn. Jeg gruer meg til å høre slutten.

Noen mektige mennesker fant ut at kvinnen kunne skrive. De fant det hun hadde skapt, og de tok det som bevis på at hun var farlig. De mente hun skrev i koder, og at kvinnens ord betød noe annet. De fjernet henne.

Nå er det jeg som gråter. Jeg svelger og tørker det våte, salte som flommer over i meg.

Stakkars kvinne, hvisker jeg. Jeg er takknemlig for at jeg lever nå, og ikke da.

Januar nikker.

Alle dere mennesker har en gave. Noe som ble gitt dere allerede fra deres sjels opprinnelse.

Hun smiler igjen, og det glitrer i stjernelys fra det mørke blikket.

Ikke slipp taket i din gave, sier hun mykt og reiser seg.

Også kan det jo hende du ikke har funnet alle ennå. Du må lytte mer.

Gardinen ved stuedøren rasler svakt idet hun blir borte.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland