April velger meg

Hun vaier tretoppene hit og dit, og dusjer vår-tårer på ruta. Hun kaster sørpe og snø og skitt omkring, og plasker i hver søledam. Som et barn.

Jeg valgte ikke April.

Hun valgte meg.

«Jeg vet du har hatt din oppmerksomhet langt borte. I lang tid. Du bruker ikke sansene dine, som du pleier. Der ute.»

Jeg nikket, for jeg visste hun hadde rett. Nå dro hun meg opp av stolen, utålmodig, slamret lokket på pc-en ned så skjermlyset flimret av forskrekkelse. April dro meg videre, mot vinduene, til vi sto der og glante ut gjennom et strimete glass. En grå horisont, noen nakne trestammer, sørpe. Råtnende snø. Fuktig muld.

«Ser du? Ser du jorden, den venter på deg?»

«Jorden?»

«Den venter på dine steg. Luften venter på at du skal trekke den inn i ditt bryst, trærne venter på din berøring og ditt blikk. Gå ut dit! Nå!»

Jeg ristet mumlende på hodet, men før jeg fikk sukk for meg, var en blå anorakk på plass, og en lue. April tullet skjerfet rundt halsen min i et slikt tempo at jeg nesten druknet, og mens jeg dro tøyet ned for å få pusten igjen, puttet hun beina mine i et par støvler.

Jeg følte meg som et barn som blir kastet ut, med beskjed om å leke på egen hånd.

Etter at et dypt sukk forlot meg, gikk jeg ned trappen.

Støvler i sørpe. Regndråper mot nesetipp. Vårluft mot lepper.

Steg. Først ett. Så et til.

Etterpå sendte jeg en liten takk. En tanketakk. Til April, som valgte meg.

Som vekket meg fra dvalen.

 

Ventetid.

 

(C) Tekst og foto: LK Nyland