Av og til...

...er det bare slik at dagen føles tom.

Sommeren banker på, iherdig, vil ha oppmerksomhet. Hun står der i all sin prakt, grønnskimrende, med midnattsol i blikket og endeløse, lyse netter mellom hendene. Byr seg frem, vil ha meg til å åpne for henne.

"Slipper du meg ikke inn?" spør hun, og rister lett på hodet.

Hun kan ikke forstå at jeg er så likegyldig til hennes ankomst.

Det er jo dette alle har ventet på?

Joda, kjære Sommer, jeg har ventet. Men ikke på denne skingrende, nådeløse lysheten, lettheten og gjennomsiktigheten. Ikke på regntunge dager som glir bort bak en vegg av gjøremål og kav. Jeg har ikke ventet på å få mer å gjøre, på denne følelsen av at nå haster det å utnytte hver time, hvert minutt.

"For slik kan du faktisk være, du Sommer her i Nord", sier jeg til henne og skuler ut gjennom dørsprekken.

"Du ankommer så heftig og brått, og det er som om alt haster. Det haster å være på stranden, det haster å holde på i hagen, det haster å ha ferie. For plutselig reiser du igjen."

Hun blir stille der ute på trappa. Jeg hører det rasle i sommerkjolen mens lette skyer seiler forbi, over hodet hennes der en krans av sommerblomster ligger på skrå.

Jeg tenker på... at av og til føles dagen tom. Selv om den er fylt med sommer, selv om lyset varer og varer og viser oss alle de vakre detaljene i sommerdagen.

Og det er faktisk helt greit.

"Jeg skal ikke stresse deg opp. Jeg ville bare du skulle skjønne at jeg var kommet", hører jeg Sommeren sier der ute. Hun forsvinner ned trappa, trår ut i hagen og blir borte bak ei bjørk.

Jeg smiler forsiktig, nikker. Jo, sommeren er her nå. Jeg skal ta imot henne bit for bit, åpne opp og la henne bli.

Helt til høsten.

Ny novelle i Hjemmet

Om du kjøper Hjemmet denne uka, kan du lese en av mine noveller.

God fredag til deg!

Hva er det med den skogen?

Stiene lokker på meg. «Sett din fot her, så skal vi vise deg veien», sier de og slynger seg innover i det grønne, dype.

Jeg smiler og nikker. Jeg skal til skogene i dag. Men hvorfor? Hva er det som får oss mennesker til å trekke ut i naturen når vi søker ro, når vi søker svar eller bekreftelse? Hva er det med den skogen, med den elva og den stien som gjør at vi vil dit, igjen og igjen?

Da jeg fortsatt var et barn, inntraff en stor endring i livet mitt. For det første flyttet jeg. For det andre gikk jeg fra å bo sammen med min mor, til min far. Jeg slapp å bytte skole. Vennene var de samme. Men landskapet i meg og landskapet utenfor hadde endret seg.

Jeg hadde elsket stedet jeg bodde på før. Så nært havet at når det stormet, ble det kastet tang og skjell opp til stuevinduene. Vi lekte på bergene og klippene, de var våre hjem.

Nå flyttet jeg til skogkanten. Havet var der fortsatt, men mer som en fjern venn i horisonten. Det var skogene jeg måtte bli kjent med. Og elva, som glitret bortenfor husene. Buldrende i ville kast hver vår, men som om sommeren svant hen til en doven strøm av sølv.

Å, som jeg gikk i de skogene! For hver årstid som rullet frem, lærte jeg den å kjenne. Jeg kjente fuglene som kom hver vår, jeg visste hvor reven hadde hiet sitt. Jeg visste hvor toppene med den beste utsikten var, jeg kunne gå rett til de beste multemyrene hver høst.

Hele tiden mens jeg vandret i disse skogene, økte følelsene mine for dem. Uten at jeg egentlig skjønte det. Jeg bare visste at jeg trivdes. Det var her jeg ville være, det var hit jeg søkte uansett årstid, uansett humør. Skogen ble en venn som aldri sviktet.

Så gikk noen år uten at jeg hadde så mye kontakt med skogen. Hverken Skogen eller andre skoger. Naturen i meg svant hen, et viktig og vesentlig element av den jeg var, ble glemt.

Hver gang jeg vandret i skogene igjen, var det som noen prøvde å nå inn til meg. "Våkn opp", hvisket det. "Kom tilbake. Vi venter."

Nå er jeg der igjen. I skogene. For hver gang jeg står der inne og kjenner på dens livgivende energi, for hver gang jeg sitter ved tjernet og ser fisken vake, for hver gang jeg lar hånden stryke over skogbunnens mange vekster, blir følelsen av å høre til sterkere.

Jeg vet hvorfor vi mennesker søker ut hit. Det er jo her vi egentlig hører hjemme.

Kjærlighet

Husk

At alt er kommet av kjærlighet

kjærlighet i alt

kjærlighet er alt

Alt er kjærlighet

Til juniskogene

Til juniskogene

Duftene virvler omkring i det luftige rommet

lydene bæres over åkrene i varme kast

og elvene glitrer og slår

Skogen lener seg ut av vårens favn

Møter junivarmen med lengt 

Ut av grein og skudd og strå kommer livet, det grønne

Det haster, haster

Og lyset, hele tiden lyset som flimrer gjennom luften og forgyller nettene

På markene; lubne kongler i røde kveldsstråler

Som små kuler av døende ild

Juni har kommet til skogene

for å bli

en stund

Og livet fryder seg over

å være til

Lill-Karin Nyland, 5.juni 2012.

Reportasje om unikt prosjekt

Et ønske om å gjøre noe positivt for ungdomsmiljøet munnet ut i "Bry Dæ", et unikt prosjekt for ungdom i Balsfjord. Nå er prosjektet fem år gammelt, og de involverte har overhodet ikke tenkt å gi seg.

Artikkelen sto på trykk i Nordlys 23.mai 2012.

Reportasje om fortvilte bønder

En morgen i mai sprengte de "bomben": Alle de tretten sauebøndene i kommunen Lavangen vil legge ned i protest mot dårlig økonomi i næringa. Jeg dro ned og møtte bøndene.

Reportasje fra fjøsåpning

Ikke alle fjøsbygg blir åpnet med like stor ståhei som nyfjøset hos Asgeir Slåttnes på Kvaløya. Årsaken er at dette er et av fylkets største fjøs til nå. Fjøset markerte tro på fremtida tross pessimismen som har rådd i næringa denne våren.

Reportasje om fuglelidenskap

Fuglemiljøet i Midt-Troms møttes ei helg på fuglestasjonen i Dividal for å merke fugl, telle fugl og lære om fugl.