Reportasje om stigmatisering

Det skulle være et nytt arrangement i Tromsø denne sommeren, i forbindelse med markering av arbeidet i kampen mot hiv/aids. Dessverre ble arrangementet avlyst. Men jeg laget to reportasjer for avisa Nordlys i sakens anledning. Den ene handlet om "Anna", kvinnen som fikk sin verste frykt bekreftet da legen konstaterte at hun hadde hiv.

Det var lærerikt å snakke med "Anna", som delvis på grunn av stigmatisering ikke ønsket å stå frem. For det er fortsatt slik at hiv-smitte forbindes med noe skittent og farlig. Nyere undersøkelser bekrefter at det ikke er enkelt å leve med hiv i Norge i dag. Ikke på grunn av sykdommen, for den kan i stor grad holdes nede ved hjelp av medisiner. Nei, hovedårsaken er samfunnets reaksjon når du forteller hva som feiler deg. Derfor velger flertallet å ikke si noe...

 

Jeg er takknemlig for å ha en jobb som gir meg mulighet til å lære!

 

 

Deler av artikkelen som sto på trykk i "End Game"-bilaget, Nordlys 27. juni 2013.

Skriveglede og glede over veien

Jeg har en pause.

Fra journalistjobben, fra skriving generelt.

Det gjør godt.

Når man har et yrke og et fag som også er ens lidenskap, tror jeg det er helt avgjørende å sette seg selv i dvalemodus innimellom. La tastaturet hvile. La tankene flyte bort fra prosjektene, reportasjene og overskriftene.

Det er da de sjeldne ordene kommer frem. De som kommer fra et annet sted, et sted dypere ned i meg. Fra underbevisstheten. Fra sjelen?

Disse ordene føles rikere. Som om hvert ord veier mer, eller betyr mer.

Det er ikke nødvendigvis ord som er ment for andre.

Tvert imot, ordene er stillhetsord. Ord som hvisker, ord som står mellom de andre ordene.

Mellomromsord.

Jeg kjenner inspirasjonen komme til meg i små, dovne bølger. Mens jeg går langs stranden og tenker på ingenting, stryker bølgene meg bløtt over føttene og minner meg på at de er der.

Hele havet er fullt av inspirasjon, hvis jeg bare vil øse av det.

Jeg smiler og vet.

Jeg smiler, fordi jeg allerede har sagt ja til å ta meg selv og ordene på alvor.

Til høsten begynner jeg på research til noe større. Det handler om å sette av tid til mitt eget prosjekt, lage rom for noe som ikke blir handfast på lenge ennå.

Noe jeg tror på, men som trenger tid. Og omsorg. Og research.

Jeg har pause nå. Men jeg samler inspirasjonsdråper fra det store havet mens fotavtrykkene mine langsomt hviskes ut.

 

En ny kurs

Første dag i en ny måned bringer alltid en friskhet med seg.
Et nytt lys over horisonten, en sjanse til å tenke nye tanker. Til å drømme nye drømmer.

 

Hun står på dekk på båten og trekker inn lukta av juli. Den kommer drivende over bølgetoppene, er frisk og rå, med en søtlig modenhet i seg.

Hun fornemmer endring i vindretningen.

 

Sakte, og med muskler som fortsatt er i søvnens tak, går hun gjennom ritualene. Mens de første solstrålene i den første dagen glir kjælende over skuta, drar hun inn ankeret, hever seilene og fester tauene.
Hun går inn i styrhuset, ser mot horisonten.

Hun har reist i samme retning lenge nå.
Hun biter seg i leppa, legger hendene på roret.
Hun har et valg.
Tør hun?

Det er som om hver celle i kroppen roper "JA".
Det er tid for forandring.
Tid for å ta seg selv på alvor.
Det hviskes i vinden.
Det kommer med havet.
Endringen, løftet.
Den nye veien.

Målet er ikke å legge til kai.
Målet er å være på det åpne havet.
Møte det som måtte komme.

Kvinnen smiler, i hjertet vet hun hva som er riktig.
Og så, nesten uten at hun merker det, utfører hendene det hjertet allerede har bestemt.
En ny kurs blir satt.
Hennes kurs.
Hun smiler når vinden fyller seilene.
Nå er hun på vei.