En gründers erkjennelser

Nå i januar er det fem år siden jeg ble selvstendig næringsdrivende.

Fem år siden jeg fikk svar fra Brønnøysundregistrene, med bekreftelse på at mitt firma Ord i Landskap var registrert. 

Jeg var bedriftseier. Min egen sjef.

Daglig leder. I mitt eget foretak. 

Jeg ante ikke hva jeg gikk til.

Jeg var redd, og lurte på hvordan det ville bli å ha en hverdag uten fast lønn. En hverdag der jeg ikke ville vite sikkert hva inntekten var neste uke. Neste måned. Om et år. 

Men jeg hadde trua. For jeg visste hva jeg var god på, hva jeg kunne.

Jeg kunne skrive.

Jeg var jo journalist fortsatt, like mye nå som jeg hadde vært i årene som fast ansatt.

Og jeg var trygg på at alle de gode reportasjene som ventet der ute, måtte kunne finne et hjem i et eller annet blad. I en eller annen avis. 

Jeg måtte bare skape dem først. 

Jeg gleder meg over å kunne velge skitur midt på dagen!

I radioprogrammet Ekko på NRK P1 hørte jeg her om dagen en debatt om det å være frilanser. Eller gründer. Eller løsarbeider. Eller hva man nå vil kalle de av oss som velger denne veien.

Det med å kunne ta en skitur midt på dagen, i dagslys og kanskje til og med sol, ble trukket frem som "glansbildet" av en frilanser. Og den lykkelige delen av dette livet ER jo nettopp friheten, det å kunne legge opp dagene sine selv. 

Men det er viktig å huske at når en er sin egen sjef, er det kun du som har ansvaret.

Det betyr at skal du drive egen bedrift, holder det ikke bare å ha en idé om hva du skal gjøre. 

Du må være strukturert. Du bør kunne planlegge. Du bør kunne en hel del om økonomi, salg, markedsføring, om nettverk, og om hvilke rettigheter og plikter du har.

Og ikke minst: Du bør elske det du holder på med.

For det er bare da du vet at du kan velge skitur på dagtid.

Det er bare da du finner inspirasjon og pågangsmot til å jobbe om kvelden, når ungene har lagt seg. Og alle andre du kjenner, sitter foran tv-en og slapper av.

Siden januar 2011 har jeg vært med på utrolig mye gøy.

I tillegg til at jeg har skrevet utallige reportasjer til ukeblader, aviser, fagblader og nettmagasiner, har jeg debutert som forfatter. Jeg har holdt foredrag, fått nettverk og verdifull kompetanse.

Jeg er medforfatter på flere utgivelser, jeg er redaktør, kursholder og skrivekonsulent. Jeg er så heldig å få være med å starte et bedriftsnettverk i hjemkommunen. Og masse annet!

Jeg lever av det jeg visste jeg var god på - ordene.

Alene på skrivereise i Lynmouth, England, februar 2014. 

Så hva har jeg lært på disse årene?

At å være sin egen sjef er utrolig tilfredsstillende.

At å være sin egen sjef betyr MYE jobb og MYE gøy.

At alt order seg - til slutt. 

At på et eller annet tidspunkt må man slippe bekymringene for hvor neste lønning skal komme fra, og heller fokusere på det man elsker å gjøre.

At det du ikke kan, kan du likevel lære deg en hel del om.

At man kan savne noen å snakke med i lunsjpausen.

At man kan føle seg veldig alene de dagene både mailen og telefonen er død.

At det er like morsomt hver gang noen stopper meg på butikken, og lurer på hva jeg jobber med. Sånn egentlig. 

At da jeg valgte denne tilværelsen den gangen for fem år siden, valgte jeg rett.

Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Året venter på ordene

- Det ble mange ord. I året som gikk. Ikke sant?

Januar vekker meg fra søvnen. Med et spørsmål, på årets første dag. Hun sitter på rekkverket utenfor vinduet, med ryggen til.

Jeg nikker søvnig og gjentar i hodet det hun sa.

Mange ord...

Reportasjer, noveller, notater, kirkebok, skrivekurs, årbok, blogg.

Jo, det hadde vært mange ord. I 2015 også.

 

- Blir det like mange ord i år?

Jeg hadde nesten sovnet igjen, men nå vekker hun meg helt med sitt nye spørsmål.

- Du starter året med å spørre om jeg skal fortsette å skrive?

 

Jeg setter meg opp i senga og kikker ut på henne. Nå har hun snudd seg mot meg. Hun smiler, og silhuetten er skarp mot det rødlige morgenlyset.

Dagen er i gang. Det nye årets første dag.

- Jeg gjør vel det. Dere mennesker pleier å fylle det blanke arket med lovnader og forsetter, med strenge formaninger. Til dere selv. Så, hva er dine?

 

Formaninger? Forsetter? Jeg rister på hodet. 

- Jeg har ingen. Kanskje for første gang, har jeg ingen formaninger. Jeg vil bare fortsette å gjøre det jeg har gjort. Det jeg liker.

 

- Så da blir det flere ord?

 

Hun ser avventende på meg, og jeg undrer meg over hva hun egentlig spør om.

Jeg baller dyna rundt meg, trår ut på gulvet og åpner verandadøren.

Frisk vinterluft strømmer inn.

 

- Er du redd jeg skal slutte? Er det derfor du spør?

Nå er det jeg som er nysgjerrig på henne, og jeg ser at ordene treffer, hun glir ned av rekkverket og stiller seg foran meg.

Det sølvhvite håret rammer inn mørke, alvorlige øyne.

- Dine ord er min skapelse. Uten ditt blikk, og uten ordene, er jeg ikke.  

 

Nå skjønner jeg. Rørt over Januars redsel for å ikke være, tar jeg hånden hennes og trykker den.

- Jeg skal aldri slutte å skape. Jeg lover. For meg vil du alltid være virkelig. Og jeg elsker å skrive om deg.

Hun slipper hånden min, og det glimter av glede i blikket.

 

De siste ordene blir hengende igjen i luften lenge etterpå.

- Godt. For selv om skaperen endrer seg, trenger ikke skapelsen endre seg.

 

 

Godt, nytt år!

(C) Tekst og bilde: LK Nyland



Journalist for Sett Nordfra

Sett Nordfra er et nettmagasin startet av to driftige jenter i Finnmark, Trine Hamran og Torill Olsen. Nyhetsmagasinet skal ha et tydelig og uavhengig nord-perspektiv, og gå bak den løpende nyhetsdekningen. Målet er å gi leserne grundige reportasjer, analyser, kommentarer og portretter med særlig vekt på nye stemmer og saker som ikke enkelt når frem i det ordinære nyhetsbildet. 

Fra desember 2015 skal jeg være med å bidra til nettmagasinet med reportasjer fra Troms, og her kan du lese den første:

Den lille industrielle revolusjon 

Bak fasaden - serie til Hjemmet

Fra og med uke 45-2015 var serien min, "Bak fasaden" på trykk i Hjemmet.

Erlend Tønnesen har illustrert alle kapitlene, og som vanlig gjort en svært bra jobb.

"Bak fasaden" handler om Anniken Toraas, som lever et tilsynelatende anonymt og rolig liv i en småby i Norge.

Men en dag dukker det opp en kvinne fra fortiden - og plutselig står alt på spill...

God lesning!

Ei bok for et godt formål

I tillegg til at jeg i høst har vært medforfatter på Kirkene i Troms, har jeg også vært så heldig å få bidra i en antologi. 

Juleantologien ble initiert og utgitt av forlaget Prego Mobile, og overskuddet av salget går i sin helhet til barnehjemmet Streetlight i Tacloban på Filippinene. 

Det var artig å bli valgt ut blant de om lag 50 forfatterne som bidro, deriblant Tom Egeland og Jarl Goli.

Antologien er nå lansert, og kan fås kjøpt ved bestilling fra forlaget.

Les mer og bestill her:

Prego Mobile juleantologi

Mitt bidrag heter "Et juleeventyr", og er ei fortelling som passer både store og små. Den er særlig fin til ei adventsstund med stearinlys og høytlesning.

Endelig: Bokverket Kirkene i Troms

Det er mange faser av det å være forfatter, som ikke alltid er så lystbetonte. Som det å skrive 12 timer hver dag for å holde fristen, med det resultat at både armer og rygg streiker. Som det å gjennomgå manus igjen og igjen, på jakt etter bedre måter å formulere seg på. Som det å holde tråden når det koker som verst med mailer, telefoner og kilder.

 

Men alt det er glemt i det øyeblikket boka kommer fra forlaget.

 

Nå har jeg endelig fått min nye "baby" på plass i huset: Bind 1 av bokverket Kirkene i Troms.

 

 

Sammen med forfatter Ronny Trælvik har store deler av vinter og vår gått med til å farte rundt i Troms fylke, fra Kvænangen og Skjervøy i nord, til Harstad og Kvæfjord i sør.

Vi har møtt utrolig mange flotte folk, og blitt tatt imot med åpne armer overalt.

Vi har blitt låst inn i kirkene, guidet rundt, vi har klatret i kirketårn og kikket i sakristier.

 

Resultatet av jakten på historien bak hvert kirkebygg får du altså i denne boka, og de neste to årene vil gå til videre jakt. Totalt skal tre bind dekke kirkehistorien i Troms, med tekst og bilder.

 

Boka gis ut av forlaget Bok i Nord.

Ta gjerne kontakt om du vil bestille, på mail

nylandlk@online.no,

eller på forlagets side

www.bokinord.no

 

Tusen takk til alle som har hjulpet oss med stort og smått underveis!



Drømmefrø

10. oktober var det Verdensdag for psykisk helse. Jeg var så heldig å bli spurt om å bidra med opplesning av en tekst i forbindelse med den lokale markeringa av dagen.

Jeg svarte ja, og visste med det samme hvilken tekst jeg skulle lese.

Det måtte bli Drømmefrø.

 

Jeg publiserte teksten på bloggen første gang i oktober 2013, og siden har den dukket opp med ujevne mellomrom. For det er en tekst mange lesere har funnet inspirasjon i, og som man ikke så lett glemmer. En tekst som treffer. Og av den grunn velger jeg nå å dele den på nytt her, i den versjonen jeg fremførte i går.

 

 

Drømmefrø

Jeg hørte henne før jeg så henne.

Hennes lyse stemme fløt gjennom skogen, og minnet om en fløytes mykeste toner. Ørene mine formelig spisset seg, og jeg stoppet.

Så sto hun der foran meg, hun trådte frem mellom tette bjørkestammer og børstet et par gule blader fra skulderen. Jeg skjønte at det var Oktober. Håret falt i sorte, skinnende bølger nedover ryggen, med gylne og sølvaktige strå. Den lange kjolen hadde høstfjellenes guloransje og røde glans.  

På den ene armen hang en dråpeformet kurv i dypgrønn farge.

Oktober smilte til meg, på den måten man smiler til noen man har sett før. Jeg smilte tilbake, nysgjerrig og forundret. Slik sto vi et øyeblikk, og jeg ville si noe, men visste ikke hva.

Så stakk hun hånden ned i kurven, snudde ryggen til meg og begynte å gå. Mens hun gikk, kastet hun noe rundt seg. Dette noe hentet hun fra kurven. Det kunne minne om store vanndråper fra et fossefall, for de glitret og blinket i solen.

«Hva gjør du?» spurte jeg.

Oktober snudde seg litt mot meg, smilte på nytt og fortsatte så med samme bevegelse.

«Du følger etter meg, ser jeg.» 

«Unnskyld, men jeg ble så nysgjerrig på hva det er du har i kurven din.»

«Det er drømmefrø.» sa Oktober.

«Drømmefrø? Hva er det?»

«Det er akkurat det jeg sier at det er. Drømmefrø.»

 

 Jeg småsprang etter henne for ikke å miste henne av syne. Hun beveget seg smidig og lydløst. Rundt henne regnet det av disse drømmefrøene, de landet mellom tuer, i lyng og mose, og ble snart borte.

«Hvorfor kaster du dem på marken?»

Nå stoppet hun brått, snudde seg og rakte meg hånden. Jeg lente meg frem for å se, og i håndflaten lå det noe som lignet små klinkekuler. De glitret i alle slags farger, og hver og en av dem sendte ut et lite lys. Det kunne minne om den type lys en stjerne sender mot jorden en klar høstkveld.

«Drømmefrøene inneholder ikke bare drømmer, men også håp, tro og livskraft. Når de blir sådd, slik jeg gjør nå, har de alt de trenger inni seg for å klare seg. En stund.»

Jeg kikket opp på Oktober. Blikket hennes møtte mitt, og øynene glitret muntert.

«Men hvorfor kaster du dem på marken?» spurte jeg igjen.

«Fordi jeg er Oktober. Jeg sår drømmefrø i skogene, slik at menneskene som kommer forbi, kan fange dem opp. Hvert drømmefrø kan fanges av et menneske, da kommer drømmen inn i menneskets hjerte og kan leve videre. Mennesket trenger drømmen, og drømmen trenger mennesket»

Jeg blunket forvirret.

«Mener du at menneskets drømmer kommer fra drømmefrø?»

Hun nikket.

«Ja, hvor kommer de ellers fra?»

«Men… går alle månedene rundt og sår drømmefrø?»

«Nei, bare noen få av oss. Jeg er Oktober, og Oktober er en måned for drømmer. Men husk, jeg snakker ikke om de drømmene du drømmer om natta», sa Oktober og klappet meg lett på hodet.

«Jeg snakker om de drømmene du drømmer her.» Hun flyttet hånden til hjertet mitt.  

«Drømmefrøene lengter alltid etter et menneske det kan bo hos. Når menneskene går i mine skoger, kan de plukke opp frø uten at de vet det. Og gjennom vinteren modnes frøene i menneskets hjerter. Men bare hvis frøet blir behandlet godt.»

Jeg holdt pusten og ventet på at hun skulle si mer.

 

«Frøet dør hvis det blir utsatt for frykt og misunnelse. Det kan bare leve og bli til virkelighet hvis mennesket selv vil, og har tro på at det er ekte.»

Hun løftet kurven lenger inn på armen, og skulle til å gå videre.

«Vent. Jeg må få vite mer», sa jeg.

Hun så på meg. Kurven hang tungt på armen hennes. Den var full av frø. Jeg tenkte febrilsk på hva jeg skulle spørre om, for jeg skjønte at min tid med henne straks var over. Hun skulle videre.

 «Er det drømmefrø overalt, hele tiden?» var det eneste jeg kom på.

«Javisst, du finner dem over hele jorden, i skogene, ved havet, på fjellet, ved elvene. Det er derfor dere mennesker stadig søker dit. Til naturen. Dere skjønner bare ikke hvorfor. Men det er altså på disse stedene drømmene kommer til dere, og begynner å vokse.»

Jeg nikket, fortumlet over alt jeg hadde fått vite.

«Takk, Oktober. Og farvel.»

 Hun stakk hånden i kurven og plukket opp ett eneste frø. Mens hun holdte det mellom tommel og pekefinger, løftet hun det mot himmelen og lot det fange morgenlyset.

Så sank hånden hennes ned, og hun tok min hånd og brettet håndflaten ut.

«Dette er ditt drømmefrø. Bare du selv vet hva som er inni det, og bare du selv kan gjøre det til virkelighet.»

Jeg stirret på frøet, som lå som en stjerne i miniatyr i håndflaten min. Varsomt lukket jeg hånden rundt den gylne perlen.

Da jeg kikket opp for å si takk, sto jeg alene i lysningen. Borte ved skogkanten vaiet noen visne strå.

 

 

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Nyland

I samtale med Tore Skoglund

I Pensjonisten nr. 5/2015 har jeg på trykk en samtale med mangeårig humorist og forfatter Tore Skoglund. Han mistet sønnen til kreft i 2014, og snakker her om hvordan humoren har vært en styrke å lene seg på når livet er som svartest.

 

 

I samtale med Knut Ljøgodt

I bladet Museumsnytt nr. 3/2015, har jeg skrevet et saksportrett av direktør for Nordnorsk kunstmuseum, Knut Ljøgodt.