Når man blir rammet, av sykdom, dødsfall, katastrofer, ja da er det ofte slik at man plutselig forstår hva som betyr noe i livet. Hva som er viktig. Hva man må huske å sette pris på, å takke for.
Men burde vi ikke være mer flinke til å glede oss over de små ting FØR en krise oppstår? Er det slik at vi må presses til det ytterste i livet før vi forstår hva som er viktig?
Jeg er tilhenger av å takke. Hver dag sender jeg ut en liten takk. Fordi jeg har mennesker rundt meg som er glad i meg. Fordi jeg har to bein som bærer meg. Fordi jeg har et hode som kan tenke, og hender som kan virke. Fordi jeg har et fint hus, bor i et rikt, fredelig land og fordi jeg har mulighet til å være fri og velge det jeg vil gjøre i livet.
Rett og slett fordi jeg lever!
Prøv å takk du også, så ser du at livet blir lysere. Da lærer du å sette pris på det meste - og du ser at en kald oktoberdag også kan være vakker...
God helg!
Tak for gode og kloge ord. Glad fordi jeg fandt dine blog på denne lidt mørke januardag, men alting er jo relativt. Dagen er faktisk blevet 35 minutter længere! ;)
SvarSlettVi ses igen!
Takk for fin kommentar, Megan. Vi tenker nok litt likt, vi to. :)
SvarSlett