torsdag 27. oktober 2011

Den gode samtalen

I går befant jeg meg i skogen igjen. Det åpnet seg et pusterom midt på dagen, ei kjærkommen luke som plutselig bare var der. Jeg dro hjem, grep kameraet og satte foten ut i høstlig skog.
Det morsomme var at midt på veien, et lite stykke bortenfor huset, satt katta vår. Skogkatta Jimmy, med sin løvekrage og tykke pels, spankulerte meg i møte med duskehalen rett til værs. Om han kunne være med?


Jimmy hører måltider flakse i tretoppene.


Vi trasket avgårde, jeg med hodet på skakke av alle motivene jeg så, han med hodet på skakke av alle de deilige småfuglene han hørte i tretoppene. Pelsen hans er perfekt kamuflasje på denne årstiden, brun- og gråspraglete som han er. Hjertet mitt blør med tanke på at han sikkert har glefset i seg utallige små dunnøster!
Jeg sa det til ham også.
- Du rører vel ikke mor sine småfugler?
- Mjau?
- Du kan heller ete mus og slikt. Ikke fuglene, hører du? De er vennene våre.
 - Mjooee...

Etter hvert som vi kom lengre innover skogen, fortsatte samtalen vår. På et tidspunkt pratet jeg mer med meg selv enn med katten, og oppdaget at jeg likte det. Var jeg blitt gal, som gikk der og snakket med meg selv?
Nei, ikke gal. Heller fornuftig.


Jeg har stor tro på den gode samtalen. Lene har sagt noe klokt, nemlig at man ikke skal tro alt man tenker. Og det er sant. For det man går for seg selv og tenker, og det som kommer frem når man setter ord på det, er ofte ulikt.
Den gode samtalen gir oss klarhet i hva vi føler. Når ordene passerer leppene våre, når de får liv og blir til lyd, blir de til små puslebrikker som vi kan sette sammen. Forstå.
 Det er noe magisk som skjer fra ordene slippes løs, til de når ørene våre. Samtaler møter tanker.


Jeg oppdaget nytten av å sette ord på ting for noen år siden. Ved min side satt det en person som var der bare for å lytte, for å lede meg videre. Jeg måtte snakke, ellers skjedde ingenting.
Og jeg snakket. Sakte, men sikkert dannet det seg et bilde. For første gang så jeg tydelig mitt eget liv. Jeg kunne se den røde tråden sno seg gjennom mine levedager, og jeg forstod hvorfor jeg hadde tatt de valg jeg hadde tatt. Hvorfor livet mitt var som det var, frem til den dagen.

Egentlig visste jeg jo alt dette fra før. Jeg snakket bare om det som lå meg på hjertet. Men det var først da jeg uttalte ordene, at jeg selv så det som lå skjult der inne. Jeg fikk klarhet. Og etterpå følte jeg meg som et nytt menneske! Selv om jeg på mange måter var den samme!


Det lyser morskap og klokskap av det tamme rovdyret.

Man skal aldri undervurdere verdien av en god samtale. Med seg selv, en god venn eller tilfeldig bekjent. Eller, med ei buskehalekatt på en høstlig skogtur.

4 kommentarer:

  1. ord er viktig.. spesielt når man er alene.. ellers mister man språket.. man blir avstumpet og a-sosial..

    jeg snakker ofte høyt med meg selv.. og jeg tror mange gjør det.. uten å tenke over det..

    dyr er de beste venner å snakke med.. de senser våre følelser og kan mange ganger gi mer trøst enn et menneske.. for det er ikke alltid ord vi trenger da.. mer at noen er tilstede.. og finnes det noe bedre da enn en katt som stryker seg inntil deg.. eller en hund som slikker ansiktet for å trøste : )

    ha en fin dag

    SvarSlett
  2. Ja, jeg er overbevist om at husdyrene våre gir oss både trøst og lindring. Og av og til en god latter også!
    Ha en riktig fin dag, Berit!

    SvarSlett
  3. Dejlig betragtning Lill-Karin, rigtig god ide, lige til at komme med positive bekræftelser til sig selv med.
    I kærlige tanker, god Torsdag aften.

    SvarSlett
  4. Jeg synes det er så rigtigt hvad du skriver - ord forløser! Både når vi taler med os selv, når der er en der lytter, og når det er i samtale med andre. Ja også når vi skriver, virker det som en terapeutisk proces. Måske er det derfor, vi holder af at skrive blog ...
    Klem og rigtig god weekend til dig!

    SvarSlett