Kvinnen og den første våren

Og hun trådte ut i kvelden. Og kvelden tok henne imot.

Hun fant veien, den hun ikke hadde glemt, men forsømt.

Og tåkeslør veltet ned fra blåsvarte åser, presset seg inn mellom bjørkestammer og drev som våt luft gjennom skogene. Hun pustet det inn, og det fylte henne med den første våren og den første duften av rå jord.

Hun så, og hun så ikke.

Våren så, at kvinnen gikk der, og den ville vise seg for henne og den vendte seg mot kvinnens sanser.

Kvinnens stanset på veien, og hun hørte at det gjennom skogene flimret et løfte. Det rant fra greiner og stammer, dråper falt ned i mosens favn, og det var en døende vinter som gråt.

I luften var fuglene, svarte over stammene eller skygger i greinene. Og de sang, og det var den første sangen kvinnen hørte i sitt liv.

Hun falt mot jorden, hun la seg i bekkene, hun drev med tåken og hun fløy over granspissene, på ryggen til vårens fugler.

Og hun drakk av luften og våren strøk mot hennes hud og fylte hennes kropp.

Det var hennes første vår, men aldri mer den siste.