tirsdag 12. juni 2012

Hva er det med den skogen?

Stiene lokker på meg. «Sett din fot her, så skal vi vise deg veien», sier de og slynger seg innover i det grønne, dype.
Jeg smiler og nikker. Jeg skal til skogene i dag. Men hvorfor? Hva er det som får oss mennesker til å trekke ut i naturen når vi søker ro, når vi søker svar eller bekreftelse? Hva er det med den skogen, med den elva og den stien som gjør at vi vil dit, igjen og igjen?


Da jeg fortsatt var et barn, inntraff en stor endring i livet mitt. For det første flyttet jeg. For det andre gikk jeg fra å bo sammen med min mor, til min far. Jeg slapp å bytte skole. Vennene var de samme. Men landskapet i meg og landskapet utenfor hadde endret seg.
Jeg hadde elsket stedet jeg bodde på før. Så nært havet at når det stormet, ble det kastet tang og skjell opp til stuevinduene. Vi lekte på bergene og klippene, de var våre hjem.

Nå flyttet jeg til skogkanten. Havet var der fortsatt, men mer som en fjern venn i horisonten. Det var skogene jeg måtte bli kjent med. Og elva, som glitret bortenfor husene. Buldrende i ville kast hver vår, men som om sommeren svant hen til en doven strøm av sølv.
Å, som jeg gikk i de skogene! For hver årstid som rullet frem, lærte jeg den å kjenne. Jeg kjente fuglene som kom hver vår, jeg visste hvor reven hadde hiet sitt. Jeg visste hvor toppene med den beste utsikten var, jeg kunne gå rett til de beste multemyrene hver høst.
Hele tiden mens jeg vandret i disse skogene, økte følelsene mine for dem. Uten at jeg egentlig skjønte det. Jeg bare visste at jeg trivdes. Det var her jeg ville være, det var hit jeg søkte uansett årstid, uansett humør. Skogen ble en venn som aldri sviktet.

Så gikk noen år uten at jeg hadde så mye kontakt med skogen. Hverken Skogen eller andre skoger. Naturen i meg svant hen, et viktig og vesentlig element av den jeg var, ble glemt.
Hver gang jeg vandret i skogene igjen, var det som noen prøvde å nå inn til meg. "Våkn opp", hvisket det. "Kom tilbake. Vi venter."
Nå er jeg der igjen. I skogene. For hver gang jeg står der inne og kjenner på dens livgivende energi, for hver gang jeg sitter ved tjernet og ser fisken vake, for hver gang jeg lar hånden stryke over skogbunnens mange vekster, blir følelsen av å høre til sterkere.
Jeg vet hvorfor vi mennesker søker ut hit. Det er jo her vi egentlig hører hjemme.

10 kommentarer:

  1. Jeg tenker man søker til skogen, havet, naturen på grunn av hva den gjør med oss. - Roer oss ned, gir oss energi, inspirasjon, fred i sinnet, glede, krefter, påfyll, endorfiner...
    you name it. Nettopp derfor.

    Fint skrevet!

    SvarSlett
  2. Du har rett, Elisabeth. Ro, energi, inspirasjon og påfyll. Alt det kan vi få ved å oppsøke naturen. Jeg håper å nå ut til flest mulig om akkurat det!
    Takk for dine ord, ha en flott dag!

    SvarSlett
  3. SÅ vakkert skrevet - som så mange ganger før rører du meg :) Naturen er også noe jeg trekkes mot, særlig på dager der jeg trenger å tenke gjennom noe eller bare kjenne på roen - alene. Det er noe eget, noe spesielt med naturen og dens fred og ro. Elsker det. Takk for alt du deler! Og du, denne gang var det en stund siden jeg hadde vært innom her - men jeg er innom rett som det er likevel. Håper du har gode dager!! Selv har jeg hatt litt tid vekk fra blogging - og det har gjort godt. Nå skinner solen og jeg skal ut - og ned til sjøen :)) klem til deg

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Spirea, og takk for dine gode ord. Jeg er også innom bloggen din, selv om jeg ikke alltid kommenterer. Det er hektiske tider, men jeg skal ikke klage. Jeg bestemmer tempoet selv - stort sett.

      Og er det én ting jeg alltid tar meg tid til, er det å oppsøke naturen. Har oppdaget at det blir mer og mer viktig.
      God klem til deg.

      Slett
  4. Du beskriver det så fint, Lill-Karin. Det er netop i skovene, vi hører hjemme. Sådan har jeg det også - jeg har altid elsket skove. Før i tiden kunne jeg finde på at stå op midt om natten, hvor det kun knapt var blevet lyst, og så tage ud i skoven og gå på de stille veje. Her var så meget liv, for dyrene er tidligt oppe, og jeg oplevede så meget vidunderligt. Jeg savner mine morgenture, men jeg er ikke længere noget morgenmenneske... ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Skogene om natten, eller tidlig morgen, er jo bare en fantastisk opplevelse. Kanskje du skulle ta opp den gamle vanen igjen? :)

      Klem til deg!

      Slett
  5. Det var meget smukt at læse! Jeg genkender følelsen af at høre til i skoven - som barn legede jeg næsten hver dag i en skov, og jeg tror, det giver os noget vigtigt med i livet at kende skoven og dens magi. God sommerdag til dig!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror også at den tilknytningen man gjør til naturen som barn, følger en videre. Jeg hadde bare glemt naturen for en stund, men kjente at noe manglet i livet mitt. En viktig ingrediens!

      Klem til deg.

      Slett
  6. Skogen, sjøen og fjellet - Nauren gjør noe med oss. Kanskje den gjør oss hele?

    SvarSlett
    Svar
    1. Kanskje den kompletterer oss, ja. Kanskje vi finner både oss selv og indre ro i naturen.. Kanskje vi alltid har gjort det, fra tidenes morgen? Og at det kommer til å bli mer og mer viktig for menneskeheten i fremtiden?

      Det tror jeg.
      Takk for hilsen!

      Slett