10: De hvite roser

Dette er kapittel 10 i en føljetong. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!

 

***********************************

 

Mens mørket senket seg over byen og gatelysene tegnet seg som gylne stjerneveier, lå datteren på hotellsengen og leste.

Hun hadde pakket ut boka med én gang, på flyplasskafeen, og bestilt seg en ny kaffe mens hun studerte omslaget. Forfatterens navn var nokså kjent, men et hun selv ikke hadde festet seg stort ved. Hun var kjent for å skrive store slektsromaner, men denne boka var ikke det.

På omslaget var det bilde av ei jente med ryggen til. Hun var kledt i en enkel, hvit sommerkjole, og gikk liksom ut av bildet og nedover en bugnende allé med enorme rosebusker på hver side. Rosene var også hvite, og det så nesten ut som jenta kom til å forsvinne inn i alleen og bli til en hvit rose, hun også.

Det var ikke bilde av forfatteren på omslaget, noe som i og for seg ikke var uvanlig på den tiden boka var skrevet.

Boka var skrevet to år etter at hennes mor forsvant. På et underlig vis visste datteren at den inneholdt noe som var viktig for hennes videre søken. Noen ville at hun skulle lese boken før hun tok neste steg på reisen.

 

Mange timer senere begynte en skjør demring å endre lyset mellom de grå bygningene.

Datteren hadde sovnet. Hun holdt fortsatt boken i den ene hånden, med tommelen som sideskiller. Den andre armen lå over ansiktet, som for å skjerme øynene mot virkeligheten.

Nedover kinnene var det blanke spor etter tårer.

 **************

«Du må gi henne tid.»

Han hadde selvfølgelig rett.

Men nå verket det av savn i hele henne. Havets beroligende rytme gjorde ikke annet enn å distrahere henne. Vinden på toppen av klippene, den som før hadde strøket av henne alle tunge tanker, den feide nå bare med seg lengsel og sårbarhet, og slynget det mot henne av all kraft.

«Jeg vet ikke om hun har tilgitt meg.»

«Har du tilgitt deg selv?»

Ja, hun trodde det. «Men jeg kan ikke leve med meg selv om hun ikke tilgir meg.»

«Du må gi henne tid. Til å bli kjent med deg, til å høre din historie.»

«Jeg håper jeg kan få henne til å forstå, at jeg, på tross av alt som har hendt, alltid har elsket hennes sjel.»

«Det kjenner hun i sitt hjerte, min kjære. Hun er ikke datter av deg for ingenting.»

Kvinnen så opp på mannen. Hun følte seg nesten så tom, forlatt og sårbar som den natten hun hadde oppsøkt ham for første gang.

Men bare nesten, kom hun på da hun lente seg inn mot varmen hans.

Denne gangen hatet hun ikke seg selv.