11: Bokens ord

Dette er kapittel 11 i en føljetong. Du kan lese de tidligere kapitlene her, eller ved å trykke på etiketten "Blogg-føljetong". Har du kommentarer eller innspill, skriv gjerne!

 

*****************************

 

Datteren våknet da dagslyset var på det klareste. Hodet verket, og hånden som holdt boken, var øm av å ligge i den uvante stillingen.

Hun gikk på badet, skylte ansiktet i kaldt vann og så seg selv i speilet. Øynene var såre etter nattens lesing. Hun hadde grått for første gang på så lenge hun kunne huske. Hun sendte seg selv et forsiktig smil, gikk tilbake på sengen og åpnet boken.

Ordene satte i gang noe i henne.

Fortellingen var stille, forsiktig, ordene vare og poetiske. Men handlingen var så rå, brutal og dramatisk at hun ikke klarte holde tårene unna.

Den lille jenta var som en alv. Alltid mild, alltid søkende med sine åpne, uskyldige øyne. Hun elsket hagen rundt det store godset, der vandret hun sent og tidlig mens beboerne ofte bare hørte hennes lave, trillende latter mellom prydbuskene.

Sorgen var stor den dagen hun plutselig forsvant.

Hele landsbyen lette.

Det eneste de fant, var den hvite sommerkjolen. Istykkerrevet, full av sort muld.

 

Boken snakket til henne, rett til sjelen. Det var som om hvert ord var skrevet til henne, hvert ord satte ord på hennes sorg, på hennes tap. På hennes søken etter svar.

Moren i boken ble gal av tapet. Og kanskje var det like greit at hun ble innesperret på asyl.

For da boken sluttet, var sannheten så grusom at datteren ble liggende lenge og stirre i taket.

Den lille jenta ble avlet i vold. Nå hadde voldsmannen kommet tilbake og hentet datteren sin. For å hevne seg på kvinnen som hadde holdt henne skjult, tok han det kjæreste hun hadde. Han hadde skjønt alt den dagen han kom til godset og så jenta, den skjønne blomsterjenta som gikk rundt og smilte med hans øyne, hans munn og hans lange bein.

 

Datteren kledde seg, forlot hotellrommet og steg ut i de travle gatene. Det var godt å se folk feie forbi henne, godt å føle seg som en del av menneskehetens varme.

Hun satte seg på kafé, bestilte frokost og stirret ut på elven av passerende mennesker.

Hun måtte tenke.

For det som hadde slått henne med full tyngde nå når historien i boken var foldet ut, var at dette var skrevet av hennes egen mor.

Etter siste side snudde hun boken og bladde opp på de første sidene igjen. Nå hadde hun skjønt hva ordene nederst på første side betød:

«Til min datter. Måtte du en dag finne mot i ditt hjerte, til å legge ut på veien for å finne svar.»