Vårlengt og vinterdvale

"Man påvirkes av omgivelsene sine", tenker jeg og lar blikket vandre ut vinduet. Det er hvitt ute. Hvitt og kaldt.

"Hvordan påvirkes jeg?" 

Jeg lar blikket følge kystlinjen jeg ser, der nede ved foten av fjellet. Til og med kanten av havet er hvitt. Oppover fra havet strekker skogen seg, svart skog tynget av våt, smeltende snø.

Blikket vandrer langs fjellryggene, som er knapt synlige på grunn av den gråhvite tåken som henger over dem.

"Blir jeg kald av å se ut på vinteren som fortsatt har grepet om landskapet? Blir jeg tom av den fargeløse tilværelsen, stillheten som preger en verden dekket av snø?" 

Jeg bruker sansene videre. Blikket mitt ser på det som er nærmere nå. Hagen er hvit, den også. Plenen er dekket av en tung, hvit dyne. Ingen antydning til liv, alt står stille. Bjørkealleen hviler seg, trærne liksom lener seg mot hverandre og venter. Taust.

"Blir jeg tynget av det grå lyset? Føler jeg at jeg vil kveles av tåken som fyller horisonten?"

Jeg åpner vinduet på gløtt, og blir stående og lytte i vinduslommen. Lar øynene hvile mens de andre sansene tar over.

Det er liv. Fuglene synger, den ene trillen overtar etter den andre. Ved skogholtet vet jeg at en skjærefamilie oppfostrer et kull unger akkurat nå. I det fjerne bjeffer en hund, og på veien hører jeg biler kjøre til og fra. Fra taket over meg renner en konstant strøm av smeltevann.

En duft fyller meg. En skarp, rå lukt av vinter på hell.

Livet er der ute. Våren er der. Tilbaketrukket i kulissene akkurat nå, men den er der.

"Jeg påvirkes av landskapet", tenker jeg og smiler.

Jeg har vårlengt. Jeg har våknet fra dvalen.

Reportasje/miniportrett av en årbokredaktør

Miniportrett av forfatter/årbokredaktør Anne O. Bjørkli. Nye Troms mars 2012.

Reportasje/portrett av en kulturskole

Portrett av kulturskolen i Balsfjord kommune, på trykk i Nye Troms februar 2012.

Reportasje om en strabasiøs topp-tur

Også denne reportasjen hadde jeg på trykk i Nye Troms februar i år.

Reportasje om hvalfangeren Kjell

Denne reportasjen hadde jeg på trykk i avisa Nye Troms i februar i år.

Kaffeunderskudd og tanker om utvikling

Det er kveld, den nest siste i påsken 2012. Hvordan ble din påske? Ble den fredelig med ro og egentid, fikk du lest all krimmen du ønsket? Eller ble det hektiske dager med familiesamvær, fjellturer og oppgaver du ellers ikke får gjort? Uansett hvordan den ble, håper jeg du tok deg litt tid til å kjenne etter. Til å puste dypt med magen. Til å nyte solen i nuet, uten å tenke på fremtid eller fortid.

Jeg for min del har nytt påsken i lange drag. Jeg har skrevet så mye at nakken og skuldrene til slutt protesterte heftig. Og kafferutinene, de sklir ut når fridagene ligger som perler på snor. Kaffeunderskudd gir bankende hodepine! Moralen må være: Mer kaffe, også på fridager!

Jeg startet å blogge i januar 2011. Siden den tid har jeg skrevet hele 30 innlegg under etiketten "Utvikling". I kveld måtte jeg gå inn og se hva jeg egentlig hadde skrevet der. Jeg fant innlegg om ansvar for eget liv, om den gode samtalen, om å lage ringer i vann. Og om at det er lov å være trist.

Det var nesten rart å lese ordene jeg selv har skrevet. Ord som treffer meg i magen, som vekker meg opp og som inspirerer. Kan man virkelig inspirere seg selv?

Jeg prøver overhodet ikke å skryte på meg forteffelige evner som utviklings-filosof...Men når jeg oppdaget at jeg nesten ikke har skrevet innlegg som angår "Utvikling" siden desember i fjor, stusset jeg. Har jeg sluttet å utvikle meg? Forhåpentligvis ikke! Har jeg sluttet å fundere og filosofere over disse tingene, har jeg sluttet å undre meg over sjelen og hjertes vei, over hvordan man kan finne en balanse i livet? Nei, definitivt ikke.

Jeg undrer meg like mye som før. Kanskje mer, for etter hvert som nye dører åpnes, kommer det også nye spørsmål.

Så hvorfor så lite på bloggen om dette i det siste? For det første har det skjedd utrolig mye på skrive-fronten. Jeg har kanskje dreid bloggen min mer inn på å handle om skriving, naturlig nok, i og med at det er ordene som opptar meg mest i det daglige.

For det andre er det kanskje litt skummelt å skulle skrive om selvutvikling? Man lar jo en strime av seg selv komme til syne for hvert innlegg, og det kan kanskje være en rar følelse når man vet at man er blitt mer "kjent" her ute i blogglandia?

Jeg står på en måte foran et valg. Et valg om hva innleggene mine skal handle om fremover. Når jeg løfter blikket og ser ut på en gyllenrosa og dypblå kveldshimmel, kommer svaret av seg selv.

Jeg vil fortsatte å blogge om utvikling. Om ting som gir glede og energi, om tid og bruken av den. Om å følge sitt hjerte, og hvor vanskelig det er.

Jeg håper du vil være med på den veien videre. 

Mine dikt i Nordnorsk Magasin

Da jeg la pennen ned i januar i fjor, måtte jeg øyeblikkelig ta den opp igjen...

Slik kan den beskrives, den intense inspirasjonen jeg fikk da jeg gikk over fra fast ansatt til frilanser. Jeg sier ikke at det er riktig tilværelse for alle. Jeg sier heller ikke at jeg aldri mer skal være fast ansatt, for man skal som kjent aldri si aldri...

Men å kutte seg løs fra MÅ-skrivinga var som å åpne en dør inn til et ord-hvelv jeg hadde glemt av.

En av flere bivirkninger var at jeg begynte å skrive dikt. Jeg hadde da ikke skrevet dikt siden jeg lekte med ord på barneskolen.

I det siste Nordnorsk Magasin er to av mine dikt på trykk. Takk til redaktøren som ville ha dem!

PS: Det første diktet har på grunn av trykkfeil fått tittelen til et dikt som sto på trykk i forrige nummer. Den riktige tittelen er "Ordsankaren".

Reportasje om en skoledag på bøljan blå

Denne reportasjen fra torskefiske utenfor Senja sto på trykk i Nationen og Nordlys i h.h.v februar og mars 2012. I Nationen var den startskuddet på en lengre serie om Grønn Utdanning.

Utsikt fra en drømmepåske

Jeg sitter ved kjøkkenbordet i Det Gule Huset. Ved siden av meg blafrer det ivrig fra stearinlys. Et lubbent kubbelys og to telys gir varme og stemning. Telysholderne er søte, den ene med bilde av ei høne og kyllinger, den andre av en påskehare.

Ja, for det er påske. Deilig påske. Ski og sol, gnistrende snøkrystaller og vårlukt i luften.

Tid og rom. Samvær i hverdagspause. Toget har stanset, jeg står på stasjon "Ro" og snuser inn den klare luften.

Jeg gleder meg over å ha tid til å skrive. Jeg har allerede skrevet grovskissen av et intervju jeg gjorde sist uke, og i dag skal jeg gjøre et annet intervju per telefon. Jeg jobber, men det er lystbetont i alle bauger og kanter.

Jeg skriver på andre ting også. En novelle som har tatt en annen form enn jeg trodde på forhånd. Den blir usedvanlig lang og usedvanlig dempet, tonet ned på en måte. Likevel stemningsfull og mer "litterær" enn det jeg tidligere har skrevet. Jeg lurer litt på hva jeg skal gjøre med den, for jeg tviler på at den passer i et ukeblad. Den lever liksom i sin egen verden.

Slik er utsikten fra skrivestedet mitt i påsken.

Sønnen min og jeg har en avtale om å gjøre ferdig barnebokmanuset vi holder på med. Jeg ler meg skakk hver gang jeg tar det frem og leser gjennom det. En skikkelig sprø historie om en skikkelig sprø fyr! Om det blir noe mer handfast av historien vet jeg ikke, men det viktigste er at vi gjør noe sammen.

I det hele tatt er guttungen veldig opptatt av å skape historier. Akkurat nå sitter han og dikter et eventyr på en annen pc. Han er ivrig, maser støtt om å få lov til å skrive. Og ikke ti ville hester kunne fått meg til å nekte ham det!

Jeg har tidligere fortalt om da jeg fant ei dagbok fra jeg var tenåring. Der sto det at jeg ville bli forfatter når jeg ble stor. Her om dagen var jeg tilbake på barnerommet igjen. Jeg lette etter noe annet, men det jeg fant var ei venne-bok fra jeg var åtte år. I tillegg til at vennene mine hadde skrevet der, hadde jeg også selv skrevet.

"Jeg liker å lese dikt. Jeg vil bli forfatter når jeg blir stor."

Åtte år.

På tide å ta den jenta sine drømmer på alvor.

Da passer det jo godt at det er sol fra skyfri himmel, at det står stablet dager med tid og ro foran meg. Det er tid for drømmer. Drømmepåske...

Håper du også har det fint der du er. Kanskje påsken gir deg rom og tid til å mimre tilbake til hva du ville bli?