Det er noe...

...det er noe i luften. Noe sprøtt, flagrende, bare som et vindpust mot fjeset, bare som en anelse.

Hva er det?

Ikke vet jeg.

Er det våren?

 

Jo, jeg kan høre den. I fuglene. Under snøen, der bekkene slumrer. Hos katten, som sitter med lengtende blikk i vinduskarmen og fanger dagens siste solstråler med sine lange værhår.

 

Men dette er ikke våren.

Noe annet.

 

Forandring?

Er det noe med lyset?

Er det innenfor eller utenfor?

 

Det er begge deler.

Det er en styrke.

En overbevisning, som tar et lite skritt en dag, for så å stoppe opp og vente. Deretter, kanskje et nølende skritt til, så stopp igjen.

Men den beveger seg. Fremover. Oppover, mot lyset, mot dagen.

 

Det er noe i lyset.

Som lokker styrken.

Som vil at den skal åpenbare seg, komme frem, blomstre, folde ut sine vinger.

 

 

Det er noe...

 

 

Reportasjer for landsdelsavisa

De siste månedene har jeg skrevet endel for avisa Nordlys.

 

 

Her finner du saka om fotografen som ønsker å fotografere kvinner på en litt spesiell måte:

 

http://www.nordlys.no/nyheter/article6517589.ece

 

Denne konserten ble initiert av ei ung jente, og inntektene gikk til buss til eldresenteret:

 

http://www.nordlys.no/nyheter/article6479080.ece

 

Skikkelig gøy var det å følge ungdommene på Bry dæ-øving:

 

http://www.nordlys.no/kultur/article6491764.ece

 

Da hestekjøttskandalen sto på som verst, ble jeg utkalt som fotograf til Vollan gjestestue. Der serverer de nemlig hestebiff!

http://www.nordlys.no/nyheter/article6498222.ece

 

Artig var også dette foto-oppdraget, der bonde Leif Hemmingsen sprettet champagne i fjøset:

 

http://www.nordlys.no/nyheter/article6261750.ece

 

Koselig å besøke Unni Strand, ei skikkelig nissekjerring!

http://www.nordlys.no/nyheter/article6388428.ece

Burløse ordfugler

Ordene virrer i luften rundt meg, nekter å la seg fange, nekter å lande. Som lekne sommerfugler danser de omkring, fanger solas kveldsstråler og drysser vingestøv ned på tastaturet.

 

Jeg lar dem fly.

 

I de siste ukene har jeg fanget mange av dem. Satt dem i system, etter hverandre, gjort dem om til setninger, avsnitt og kapitler. Formet de til overskrifter, ingresser og mellomtitler.

 

Lagt ord-puslespill som til slutt ble et portrett, en nyhetssak, en kulturreportasje eller kanskje en novelle.

Det er ikke rart de vil løs nå. Være fri. Jeg skal ikke nekte dem.

 

For slik er det: I det øyeblikket det kjennes ut som en håpløs oppgave å skulle fange ordene, bør man la det være. La heller ordene fly. La dem få sin frihet.

 

Etter en stund lar de seg fange igjen. Men bare for kort tid, før de igjen må ut og fly.

 

Jeg liker ikke å bli satt i bur. Det liker ikke ordene mine heller.

 

Det er når man slipper dem løs, at de danner nye bilder.

Bilder man ikke trodde fantes, før man løfter blikket og ser de dansende ord-fuglene danne ukjente mønstre under kveldssola.

Sørpepoesi og sterke bølger

Ser du himmelhjertet? (C) LK Nyland

 

 

Mildvær. Brått kom det, over natten sløret stjernehimmelen seg til og pakket seg bort for en stund.

 

Som erstatning for det vinterlige himmellyset la et gråhvitt teppe seg over oss, og ned fra det kom regnet.

Ikke vår-regn. Vinterregn.

Av den sorten som kjemper ned snøen i det ene øyeblikket, for å gjøre seg om til sludd i det neste.

 

Og vannet, det fosser alle veier i sin ville søken etter havet. Vinterlandskapet blir endret til gule, små hav som lokker småbarnsføtter til plaskedans, og kråkene til morgenvask.

 

Og vi, arme nordboere, er fullstendig prisgitt værets omskiftelighet.

Vi må bare leve med, om vi vil eller ei. Så kan man velge, da. Om man lar det bløte fra himmelen ergre seg, eller om man benytter anledningen til en pause? En pause som senere kan vise seg å komme godt med, fordi man rundt neste sving trengte å ha energi på lager?

 

Jeg lar regn være regn, vind være vind.

Jeg lar til og med bølger være bølger, der jeg går langs havets kant og ser de vaske steinene.

Det er poesi i alt, det har jeg innsett.

 

Og en annen lærdom kom inn med havet denne våte dagen i februar. Ord som red på bølgene og dusjet over meg, med sjølukt og friskhet i sin kraft:

 

Jeg trenger poesi i min hverdag.

 

Hvert øyeblikk i livet kan romme inspirasjon til neste steg på veien.

Hver bølge kan bære en ny tanke, en ny spire.

Hvert vindkast kan føre med seg dufter fra fjerne land, lyder av vår og vrimmel og mennesker jeg ikke har møtt.

Hver flommende elv kan fylle sansene med villskap og nytt liv.

 

Poesi i sørpe?

Ja, slik er det.

 

Sørpepoesi. I februar. I vinden. I oss.

 



Har du fyr?

Hekla Stålstrenga er et band som mange har fått øynene opp for. De kan beskrives som et folkrock-band med utgangspunkt i den nordnorske folkemusikken.

 

Vokalisten, Anne Nymo Trulsen, skal i april gi ut egen plate for første gang.

Kommende lørdag har jeg portrett av henne i avisa Nye Troms.

 

Her kan du høre den sangen som nå spilles oftes på radio:

 

 

https://www.youtube.com/watch?v=Rck1uCW50uA

 

Teksten er av Ola Bremnes, bror til Kari Bremnes:

 

Ytterst i verden

Ytterst i vest

Kan hende du seile di skute

Kan hende du seile tilfeldig som gjest

Kan hende du går der i rute

Uansett treng du et punkt som e fast

Der du frakte din skjøre last

Det e nok at det står der å brenn

En trofast gammel venn

Har du fyr?

Har du lykter langs din vei?

Har du fyr?

Et signal om riktig lei.

Ei lampe som gløder i mørket

Og loser deg ut og frem.

Som tar deg bort og hjemmefra

Men også tar deg hjem.

Vår Herre han sa det da jorda vart te

“La det bli lys,”

Og det ble det.

Så satte han sol og måne og stjerner

Opp sånn at vi kunne se det.

Men de som har glemt det i skapningens gry

Og alle de som er dømt til å fly

På havet i vær og vind

Når skodde og mørket sett inn.

Har du fyr?

Har du lykter langs din vei?

Har du fyr?

Et signal om riktig lei.

Ei lampe som gløder i mørket

Og loser deg ut og frem.

Som tar deg bort og hjemmefra

Men også tar deg hjem.

 

 

 



Flytende påminnelse

Er alt tilfeldig? Eller er det slik at en kjede av små hendelser kan vise seg å henge sammen og få deg til å endre kurs?

 

Du kjenner kanskje følelsen.

Etter å ha grublet en stund på et problem, kommer du tilfeldigvis over en artikkel som omtaler emnet. Du leser, kjenner deg igjen og tenker videre.

Så fanger øyet ditt noe om samme tema på nettet et par dager senere. Du tenker at det var pussig at dette dukket opp akkurat nå.

 

Du grubler enda mer, og senere samme dag møter du en person i butikken. Du har ikke sett vedkommede på lenge, men dette er faktisk akkurat den personen som kan hjelpe deg.

Du griper anledningen, og starter en samtale. Etterpå vet du hva du skal gjøre for å løse problemet, eller hvordan du skal gå videre for å finne svar.

 

Er alt dette tilfeldig?

 

Jeg tror ikke det.

Det er dette flyt handler om.

Å flyte betyr - for meg - å følge den kreative og positive strømmen som egentlig finnes rundt oss hele tiden. Stadig oppstår det små hendelser som kan gi svar, eller ledetråder, til den videre veien.

 

Tegn.

Det kan være et ord som plutselig fanger din oppmerksomhet.

Det kan være at du hører fra et menneske du ikke har sett på år og dag, og som helt konkret gir deg inspirasjon til et nytt, givende prosjekt.

Det kan være bruddstykker av setninger du hører på trikken. En tankerekke starter, og det ender med at du tar valg. Som igjen fører deg videre.

 

Hvis vi er helt lukket for det som skjer rundt oss, og lever i våre egen boble (gjerne omringet av negativ tankegang som "dette kan jeg ikke", "jeg tar ikke sjansen" osv), går vi glipp av de mulighetene livet faktisk gir.

Det handler om å være oppmerksom på de små tingene.

 

Hvilke tegn får du i dag? Prøv å vær oppmerksom, følg flyten, så kan det fort være du oppdager at verden er magisk likevel.

 

PS: Jeg hadde en periode "glemt av" å gjøre nettopp det. Følge flyten, lese tegnene. Så satt jeg en kveld og klippet i gamle ukeblader. Ordet "flyt" dukket opp. Jeg kom på hvor viktig det er å "flyte", og klippet ut ordet.

Da jeg senere ryddet bordet, var utklippet forsvunnet.

 

Et par timer senere passerte jeg bordet der jeg hadde sittet. Plutselig daler ordet ned foran meg, som om det kom fra oven. Det landet på gulvet rett foran meg, jeg plukket det opp og måtte smile.

Det var på sin plass at jeg ble påminnet om å følge flyten igjen.

 

Kanskje dette innlegget var akkurat det du trengte å lese, akkurat i dag?

 

Foto: LK Nyland

 

Både i desember og januar var boka mi på topp 10-lista til Libris i Tromsø. Jeg hadde IKKE vært forfatter i dag hvis jeg ikke hadde vært oppmerksom på de mulighetene som finnes rundt meg, hele tiden.

De finnes rundt deg også.

Ha en herlig dag!

 

 



Fossekallsang

 

fossekallen synger

akkurat nå

banker et fuglehjerte

på isen

setter spor

i menneskesinn

 

(C) Lill-Karin Nyland

Mørket er en annen type lys

Skumringen har listet seg frem. Luften er tettere, lyset svinner hen og trekker seg tilbake.

 

Jeg kler meg til skogtur. Kvinne i skumring, tenker jeg og tuller skjerfet rundt halsen. Det er kaldt, men ikke så kaldt at det hindrer en tur. Kulde og vinter hører sammen.

 

Det er alltid lysere i mørket når man er i det. Sitter man inne og ser ut, virker mørket kompakt. Men i mørket kommer lyset bedre frem.

 

Mørket er en annen type lys.

Setningen ramler på plass idet jeg er på vei over broa. Det knaker i frossen snø. På elveisen er det spor, tause vitner om livet som lever her når mennesket ikke ser. Oter, hare, rev. Skogsbeboerne.

 

Hvordan kan mørket være en annen type lys?

Jeg grubler over spørsmålet og går videre i vinterkvelden. Det er ikke egentlig mørkt ute. Det er bare en annen type lys. Fravær av sollys, men tilstedeværelse av stjerner, nordlys, kanskje en måne.

Det er i mørket at vi kan se disse lysene.

 

Er det slik i menneskenes liv også? At når det er som mørkest rundt en, ser en lys på steder man aldri ville komme på å lete?

 

Skumringsskogen venter, jeg går inn i den og ser alt i et nytt lys. Et mørkelys, tenker jeg, og bruker ord som nok ikke finnes. Det bryr jeg meg lite om, tvert imot så smiler jeg litt over at jeg kan finne opp nye ord.

Det var mørket som lokket det frem.

 

(C) Lill-Karin Nyland

 

 



Portrett av en prest

Å skulle fange essensen av et annet menneske på to sider i en avis, er utfordrende. Som journalist handler det om å ta valg. Hva er det med dette mennesket jeg vil ha frem? Hva er særtrekkene, hvorfor prater jeg med vedkommende? Hvilke sider skal vektlegges?

 

 

Fra og med i år skal jeg hver måned portrettere en person i Bardu, Målselv eller Balsfjord. Portrettet skal på trykk i avisa Nye Troms. Jeg er glad for å få sjansen til å skrive i denne sjangeren, for selv om den er utfordrende er det alltid spennende å se om man klarer å "fange" mennesket som sitter der. På andre siden av bordet, klar til å fortelle om seg selv.

 

I januar var det kommende sogneprest Leif Hafnor jeg intervjuet. Vi snakket om tvil og tro, om psykisk helse og det å møte mennesker som har det vanskelig.

Takk for praten, Leif!