Når jeg leser gjennom bloggen min, de innleggene som går på meg selv personlig, ser jeg at jeg vingler. Den ene dagen føler jeg lettelse over den store friheten som tross alt ligger i å drive for seg selv, den neste dagen er jeg bare sliten. Nede. Uten inspirasjon.
Alleen i hagen bugner av grønt. Og der fremme - lyset og havet...
Det slår meg at bloggen viser hvordan jeg har det akkurat nå i livet. Den er fryktelig ærlig, og i sum forteller den meg kanskje mer enn jeg selv har tenkt over.
Nemlig at livet er i en fase med mye spenning, indre utvikling og undring. Mye skjer samtidig, og alt går rasende fort. Jeg vet ikke hvordan ting vil ende, og hva jeg vil ta med meg på ferden videre. Jeg aner heller ikke hvorfor jeg er med på denne reisen akkurat nå, men jeg er trygg på at den er en del av en større, helhetlig reise. Jeg vil kanskje forstå mer når jeg om noen år ser tilbake. Jeg er også sikker på at det å blogge, det å hente inspirasjon fra andre bloggere, ja det er også en del av reisen.
Akeleier og fløyelsblomst i bedet ved veggen.
Når tanker og spørsmål presser på innenfra, samtidig som at omverden krever alt jeg har, da er det godt å kunne lytte til naturen. Igjen. Naturens energi er ikke bare livgivende, den fungerer også som et bremsesystem.
For det som er sant, er at uansett hva som hender i våre liv. Uansett hvilke veier vi velger å gå, uansett hva som kreves av oss, så er naturen der og byr på liv. Naturens gang. Verden går videre. Humla surrer på sommerjobben, travelt fra blomst til blomst. Overalt gror, vokser og bugner det. Særlig nå, når sommeren er på sitt mest frodige.
Naturen er alltid der. Med liv, med energi og med de andre skapningene vi deler kloden med. Selv på svarteste vinteren kan du kikke ut og se granmeis og kjøttmeis finne mat på fôrbrettet. Du kan se ravnene fly høyt der oppe, og du kan smile litt over haresporene som ligger ferske over gårdsplassen en kald morgen.
Naturen byr på sin energi og sitt liv hver dag, gjennom hele våre korte menneskeliv. Det er bare å trå ut der og nyte.
God sommerdag!
Tænker selv nogen gang over om jeg bliver for personlig på min blog, men det er min blog. Mine tanker, følelser og hvad der til høre af godt og mindre godt. det skal ud. For at det skal være autentisk må man vise begge sider af sig selv. synes jeg.:-) Så tak for din ærlighed det giver jo os (mig) mod il at fortsætte:-)
SvarSlettNaturen er et dejligt sted, har en drøm om at komme til Norge engang og opleve jeres helt unikke natur. Hvem ved måske en gang...
God søndag.
Klem Tina
Takk til deg også, Tina, for din ærlige blogg. Det er en rikdom å få et lite innblikk i et annet menneskes liv og tanker.
SvarSlettNorge er vakkert, og (for meg) særlig Nord-Norge. Her har vi fortsatt store, ubebodde områder der sjela kan finne fred.
Vidunderligt indlæg Lill-Karin, jeg mener ikke at man kan blive for personlige, det er een af styrkerne ved det at dele sine oplevelser med andre, naturen er fuld af energi, og når vi selv føler os drænet for energi, er naturen et vidunderligt sted at tanke op.
SvarSlettI kærlige tanker, god Tirsdag.