Både jeg og natta har vært av det urolige slaget. Jeg lå mye våken og ventet på søvnen, mens regn og vind holdte leven utenfor vinduet. Hver gang jeg var våken, hørte jeg tromlinga på taket.
Morgenen ser derimot ut til å være av et annet temperement. Hun har tent et skjørt lys i sør, og velver en kommende dag inn i et mykt, regnfritt slør.
Det er ny uke igjen, faktisk allerede tirsdag. Noen dager har gått siden jeg skrev det forrige innlegget – om plikten til å skape seg et godt liv. Et innlegg som engasjerte mange av dere, og som kanskje er et av de viktigste jeg har skrevet. Til meg selv. For det ligger mye selverkjennelse bak ordene. Jeg har ingen fasit, jeg er overhodet ikke noe super-guru som har oppskriften på det perfekte liv. (En slik fasit finnes vel knapt?) Men jeg har erkjent at denne livsplikten er noe vi alle har.
Livet – en gave og en oppgave, er det flere av dere som nevner. Jeg kjenner at ordene gir mening.
Av og til må man ha pauser fra hverdagen. Det er også en del av det å ta ansvar for seg selv. Derfor dro jeg til fjells lørdag. Ikke på tindebestigning, men til et sted i en dal omgitt av høye topper. Dette er mitt barndoms paradis, og tindene er kjære og kjente. Jeg har vært oppe på de fleste av dem. De er gamle venner av meg.
Dalen er som en fredet oase på jord. Her er ingen trafikk, ingen høyspentkabler, ikke innlagt vann eller strøm. Knapt noe annet enn ren, skjær natur. På et slikt sted kommer man så nært seg selv, og så nært det rene, enkle liv.
November i dalen.
Søndag vandret jeg innover dalen. Omgitt av mektige fjell på 1200-1400 m.o.h, vil noen og enhver føle seg liten. Det er da man blir slått av sin egen ubetydelighet i den store sammenheng. Men det ga meg en god følelse, en slags trøst. Fjellene vil være her, for alltid, uansett hva som skjer i mitt liv. Som trygge kjemper ligger de og bevarer hemmeligheter de har sett gjennom tusener av år.
Jeg sugde kraften fra fjellene til meg, og lovte at jeg aldri skal glemme den følelsen av ren energi som strømmet ned fra dem og inn i hjertet mitt.
Husk å ta pauser du også. Gjerne sammen med et mektig fjell!
Det er det spændende ved livet. Der er ingen facitliste. Og selvom vi nogen gange kunne ønske os en slags manuel, så er det fantastiske jo, at livet er hvad vi gør det til. På godt og ondt.
SvarSlettJeg elsker fjeldet. Jeg bor i Danmark, vi har ingen bjerge og ingen fjelde, men jeg drages af fjeldene. Jeg var i Nordnorge sidste sommer og den oplevelse bor stadig i mig. Når jeg lukker øjnene og virkelig skal finde ro og balance i en slags meditation, dukker der både fjelde og vand op. Måske skulle jeg flytte nordpå? ;)
Gode ord fra dig endnu engang. Godt med indlæg, som får os til at tænke, kontemplere og blive inspireret tilbage. Tak og ha' en god tirsdag trods lidt dårlig søvn. Klem.
Hvor var det smukt at læse! Ja, vi skal huske at bryde hverdagen, komme ud i naturen og mærke dens kraft. Her har vi ikke jeres flotte fjelde, men en tur i skoven eller ved stranden gør det samme ved mig, som du fortæller om.
SvarSlettKlem!
Pauser i det hektiske livet, er alfa og omega, tenker jeg... Det finnes ikke så store fjell på mine kanter, men jeg tror allikevel at jeg opplever noe av det samme - når jeg befinner meg midt inne i skogen eller ved vannet. Uten andre mennesker, bare naturen og meg. Det er som vi snakker til hverandre, og jeg får masse god energi tilbake.
SvarSlettDet som er viktig for meg, er hele tiden å kjenne etter... ta i mot energier, gi gode energier, og takke. Ha en flott tirsdagsettermiddag og kveld. Selv ligger jeg i migrene - og prøver å komme til hektene nå.. Klem til deg
Jeg kunne så gjerne tenkt meg å dele fjell-opplevelsen med dere, alle tre. Det er få ting som er så mektig som et fjell som fyller hele synsranden...
SvarSlettDet viktigste er jo likevel å lage seg rom for gode opplevelser i naturen. Det tror jeg er essensielt for oss mennesker, særlig i dag hvor vi fjerner oss mer og mer fra det opprinnelige.
Klem til dere alle!