Reisebrev fra Italia

Siden jeg har fått mange fine kommentarer fra de som har lest reisebrevet jeg hadde i Nye Troms sist torsdag, tenkte jeg at jeg kunne poste det her for de som IKKE har fått det med seg.

Så kan både de som var der og de som ikke var der, få en liten bit av Italia...

**************************************

På høydetrening med tuba og Balsfjordost

VAL DI FASSA: Vi trodde vi kunne alt om høye fjell og dype daler da vi fylte koffertene med nordnorske noter og brunost. Nå har vi lært.

Tekst og foto: Lill-Karin Nyland, klarinettist...

Balsfjord musikkorps har lagt seg til den (u)vanen å reise på tur hvert femte år. Tilfeldigvis er dette hvert jubileumsår, en soleklar unnskyldning for å kunne kalle turen jubileumstur. Sannheten er den at vi ville dratt på tur minst like ofte om vi feiret 32,5 år, eller om vi ikke feiret i det hele tatt. Vi elsker det, nemlig!

Europakorps

Når vi er et slikt reiseglad korps, sammenfaller det unikt sammen med at flere av våre musikanter med jevne mellomrom er mødre for utvekslingsstudenter. Det gjør at korpset knytter bånd over hele Europa, og hovedgrunnen til at turen i år gikk til Nord-Italia, var Ilaria Bertaccos opphold i Balsfjord året 2010-2011. Hun spilte klarinett hos oss, mens hun gikk på Nordkjosbotn videregående skole og ellers knyttet tette vennskapsbånd i Balsfjord. Nå skulle vi endelig få besøke henne, og hvor godt passet det ikke at hennes familie driver et vertshus!

Buss og fly

26.juni, nøyaktig på slaget 0400, rullet vår trofaste sjåfør Harald Kongsli bussen inn på møtestedet i Storsteinnes sentrum. Der sto vi, ventende og spente. Noen av oss hadde trynet på sykkel et par dager i forveien, og måtte møte Italia med fire sting på tvers i panna. Andre hadde begynnende bronkitt eller langtkommende reisefeber, mens atter andre garantert hadde pakket for mye klær eller for få sandaler. Men ingen hadde glemt passet. Og ingen hadde sovet stort.

Første flytur gikk fra Tromsø til Oslo, der vi plukket opp både tidligere og nåværende korpsmedlemmer. Neste fly Oslo - Berlin, der rakk vi ikke annet enn å spurte gjennom terminalene. Vi var de siste om bord, men det gikk. Så kort var vår visitt i Tyskland at vi knapt rakk å si «Auf Wiedersehen!» (Noe vi jo heller ikke trengte.)

Fly og buss

En flytur senere landet vi, allerede verdensvante, på Italiensk jord. Verona! Varmen slo mot oss der vi famlet oss frem til bussene som ventet trofast ved flyets fot. Et halvt minutts busstur senere (det er sikkert livsfarlig å gå fra flyet og inn i terminalen) kunne vi plukke opp instrumenter og kofferter, og møte en rørt og glad Ilaria. Nå var vi her, endelig!

Etter gjensynsklemmer og store munnfuller Italiensk pizza (det skulle ikke bli de siste), hilste vi på vår bussjåfør (ikke Kongsli denne gang) og startet ferden nordover. Fortsatt var det mange som ikke hadde hatt blund på øynene de siste par døgn, så nivået på humoren sank i takt med at desibelnivået økte. Allsanger ble sunget (ikke av alle, noen satt med propper i ørene og stirret sammenbitt foran seg), øl ble drukket (eller brus, alt etter som), livshistorier delt og sikkert glemt i neste sekund.

Dolomittene

Nå begynte vi å klatre i landskapet. Fronten på bussen hevet seg, og Nattmålstinden fremsto som ei tue på ei multemyr sammenlignet med de spisse, taggete og vakre tanngardene som nå omringet oss.

På ettermiddagen, over 12 timer etter at vi hutret under skodda der i nord, var vi fremme ved målet. Altså landsbyen Pozza di Fassa (1320 m.o.h), i dalen Val di Fassa, ved foten av Dolomittene, eller de Italienske alper. Her følte vi oss også hjemme umiddelbart, godt hjulpet av Ilarias familie, vertskapet som skulle komme til å bety så mye for oss. Og om noen av oss har vært usikre på betydninga av begrepet «å vaske reisestøvet av seg»…

Høydetrening

De neste dagene opplevde vi så mange banebrytende ting at vi skulle få problemer med å fordøye alt. (Det var jo også noen som fikk feriemage etter hvert.) Første dagen, for eksempel: Taubane fra landsbyen og opp til 2020 m.o.h. (Til sammenligning er det høyeste fjellet i Troms 1833 m.o.h.) Der oppe vandret pensjonister omkring, og en barnehage var på tur, de satt i gresset og studerte fjellfloraen. Som var bemerkelsesverdig lik den nordnorske flora, bare mange hundre meter høyere opp!

Vi hadde våre første øvinger, tross alt var det 12 av 23 musikanter som var «innleide» for anledninga. Etter andre øving var vår dirigent Roy sine skuldre såpass senket at vi turte tenke «dette låter ganske bra», og repertoaret kunne settes.

Språkutveksling

Etter nok en taubane, til svimlende 2950 meter, der landskapet lignet mer på månens overflate enn et jordisk fjell, var det tid for øving med Ilarias korps. Kvelden skulle bli kulturutveksling på høyt nivå (pling), ikke bare har korpset tre ganger så mange medlemmer som vårt, de avslutter hver øving med øl, vin, ost og kjøtt. Noe til etterfølgelse, undret nok noen av oss, mens vi rystet kunne konstatere at det hørtes ut som vi alltid hadde spilt sammen. Jublende skjønte vi at musikk ikke trenger oversettelse, det er et språk i seg selv!

Lørdag reiste vi tidlig avgårde med vår italienske Kongsli, og målet denne dagen var Italias største innsjø. Gardasjøen var vakker den, men vi forstår hvorfor de norske fjorder er et populært reisemål. Populær er også Gardasjøen, her var turistbussene talløse og køende uendelige.

Varmen

I Verona fikk vi denne gang sett mer av selve byen, men en overveldende hete gjorde at flere av oss hadde problemer med å skimte noe gjennom svetten som rant ned foran øynene. 38 grader i skyggen, tallet var ufattelig, var det virkelig sant? Jo, svettekjertlene som nylig hadde oppstått på tidligere ukjente kroppslige steder, kunne bekrefte det.

Så kunne vi se frem til å oppleve opera. Arenaen, hjertet av Verona, i stadig bruk 2000 år etter den ble bygd, tok imot oss som en ventende bakerovn. Til nå hadde vi bare vært kokt, etter «Carmen» kunne vi også kalle oss stekt. Sågar på ekte italiensk vis; i steinovn. «Carmen» var selvfølgelig nok en skjellsettende opplevelse, med sine kjente melodier, sin tragiske handling og sine levende dyr på scenen. Selv om vi hadde mest lyst til å omdøpe operaen til «Varmen», var det med smil om munn vi forlot Verona.

Konsert i nye høyder

Til nå hadde vi opplevd og gjort ting vi ikke hadde opplevd og gjort før, sånn som å drikke øl etter øving, spille i et korps med 60 medlemmer, kommunisere med en dirigent via fingerspråk og jamme med korpsinstrumenter midt på natta. Søndag skulle vi gjøre nok en slik ting, nå holdte vi nemlig konsert i 2100 meters høyde. Etter å ha klart oss fint også her (til tross for at barytonisten glemte barytonen i landsbyen, og trommeslageren glemte trommestikkene i bussen), kunne dirigent Roy skrive sin første autograf og vi fikk tatt våre første (og siste) gruppebilder.

Mandag gikk turen til Venezia, for de av oss som trodde vi kunne overleve heten. Også her var det utrolige 38 grader, og i våre svettekanaler fløt det like heftig som i kanalene på den underlige hav-byen. Venezia kan ikke beskrives, tenkte jeg på tur hjem, under heftig air condition-bris og med sekken full av muranoglass og kule gaver til de der hjemme.

Marsjeringstid

Tirsdag, ei uke etter at vi kom, var det klart for konsert. Ilarias band har fantastiske drakter (vi ble oppfordret til å ta bunader med, og nå skjønte vi hvorfor), og vi skulle få delta på deres faste tradisjon med å marsjere fra landsbykirka til konsertlokalet. Allerede da vi stilte opp i marsjformasjon, begynte nysgjerrige og forventningsfulle landsbyboere å strømme til. Nedover hovedgata marsjerte vi i takt med våre vertsmusikanter, som spilte to marsjer. Flere og flere folk kom til, og nå føltes det nesten som 17.mai, bare at det norske flagg var byttet ut med det svenske (en svensk turistbuss hadde ankommet dagen før). Så var det vår tur, og aldri før har vel «Gammel jegermarsj» blitt spilt så høyt, i ordets alle mulige betydninger! Vi hadde jo litt å bevise, her kommer det lille korpset fra det lille landet, jaggu skulle de få høre oss!

Ut av kroppen

Da vi glade og fornøyde nådde konsertlokalet, så vi at toget ikke sluttet bak oss. Nei, her var halve landsbyen kommet til, og de strømmet forbi oss og inn. Skulle alle disse virkelig høre på oss?

Det skulle de. Etter at vårt vertskorps hadde gjort ferdig sin del av konserten, entret vi scenen i våre gule, blå, røde og grønne t-skjorter. I salen satt og sto over 600 publikummere, vi ante ikke hva vi gikk til, vi hadde aldri spilt her før, og i konsert-målestokk knapt nok øvd. Vi fylte ut en brøkdel av det andre korpset sine plasser, løftet instrumentene til munnen og ventet på dirigentens signal.

Konserten skulle bli like uforglemmelig som alt annet ved denne turen. Aldri har vi spilt bedre, sa noen. Aldri for så mange, aldri med et slikt trøkk. Dirigent Roy kalte det både en bragd og en ut-av-kroppen-opplevelse.

Månemann

Aldri hadde det vært så mange publikummere på en korpskonsert her, fikk vi vite senere. Aldri har vi vært så «høye» etter at siste tone klang ut. Vi svettet, vi smilte og vi struttet av stolthet fordi et lite korps fra Balsfjord kunne fylle en konsertarena i Nord-Italia til randen med god musikk. Og når hele salen mumlet «aahh…» etter siste ord i vår nordnorske versjon av «Which Witch», oversatt til italiensk for anledninga (takk til Siri Skaalvik!), skjønte vi at også den satt. 

Dagen før hjemreise var vi fortsatt høye, om enn litt matte, men på en lykkelig måte. Kvelden før ble selvfølgelig avsluttet med øl, vin og mat, og fullmånen blinket lurt mellom taggete tinder før vi tok natt.

Lærdom

Hva har vi lært av Italia, snakket noen av oss om, på verandaen i en myk bris og med en kaffekopp å holde rundt. Vi har lært at folket her kaller seg Ladinere, de er «border-people», grensefolk. De prater et annet språk enn italiensk, har eget flagg, egen kultur. Får vi assosiasjoner, tro? Vi har videre lært at et klokkeslett ikke betyr annet enn en forsiktig antydning til oppmøtetid, alt innen halvtimen-timen etterpå er også like greit. Kanskje skal vi adoptere skikken med å glemme instrumenter, noter og andre nødvendigheter til øvingene? Kanskje ikke, vi vil jo gjerne beholde vår kjære dirigent!

Vi har lært at det ikke bare er i Norge (Nord-Norge) vi har slående vakker natur og rent vann. Vi har også lært oss å nyte god mat, drikke vinen langsomt og lytte til gresshoppenes evige surring. For egentlig er det ingenting som haster.

Minner

Det hastet ikke med å forlate Val di Fassa, heller. Hjemreisen gikk smertefritt rent koordinasjonsmessig, men til tross for at vi landet tre ganger, er det fortsatt enkelte av oss som ikke har landet. Heldigvis har vi hodene (og kameraene) fulle av gode minner, og det antydes sterkt at høstens sesong må starte med en egen Italia-mimrekveld.

EROBRET ITALIA: Balsfjord musikkorps var på reise i Nord-Italia tidligere i sommer. Her er vi avbildet i 2100 meters høyde, hvor vi spilte konsert. Den høyeste toppen som vises i bakgrunnen, var vi også oppe på. (Alle foto:privat)

UT AV KROPPEN: Korpset hadde mange herlig opplevelser, blant annet da vi spilte konsert sammen med det mye større, lokale korpset. 600 publikummere klappet frem ekstranummer etter konserten.

HØYDETRENING: På 3000 meters høyde ga det ekstra kick å kikke utfor kanten…

 ARENA: Arenaen i Verona er over 2000 år gammel, her så vi operaen Carmen.

LUFTIG: Taubaner var det mange av i Val di Fassa. Her er vi på tur over landsbyen Pozza di Fassa.