Hun lurte på om alt allerede var skrevet. Satt ord på.
Alle former for kjærlighet, alle ting man kan oppleve i livet, alle relasjoner. Alle jobbintervjuer. Alle båtturer. Alle måter å snuble på. Alle fordeler og ulemper med å ha katt.
Opp gjennom menneskets historie måtte jo alt være sagt? Alt skrevet?
”Alt er fortalt.”, tenkte hun trassig.
”Trist. I vårt samfunn er alt så dokumentert. Alle har lest om, hørt om eller sett på tv hvordan det er å ha samlivskrise. At turgåing er sunt. At småbarnsmødre bruker permisjonstida si på kjøpesentre. At noen forelsker seg i sjefen sin. At noen blir voldtatt en mørk kveld på vei hjem fra kino.”
– Alt er opplevd, alt er fortalt, mumlet hun nedtrykt for seg selv. For hver bok, for hvert ”under fire øyne” i ukeblader, for hver dokumentar på tv ble det færre historier i verden.
Hun dro en hånd gjennom håret. Bevegelsen var utålmodig, irritert.
De blonde tustene ble stående rett opp, som om håret var enig i tankegangen hennes og ville protestere, det også.
Var det noen som helst vits i å lære seg skrivekunst da, hvis alt var fortalt allerede? Hun orket ikke tanken på at hun bare skulle gjenfortelle det andre allerede hadde satt på papir.
Vekten skiftet fra ene foten til den andre, hun løftet opp sekken sin med et rykk og slapp den like brått igjen.
Asfalten var grå her. Gammel, ikke nylagt som litt lengre nede i gata. Der hadde det sikkert vært veiarbeid nylig, for den sorte slangen som buktet seg oppover mot stedet hun sto, var glinsende fersk.
Der hun sto, var det imidlertid grått. Grus hadde begynt å løsne fra den gamle asfalten. Ble asfalt til grus, bare det gikk lang nok tid?
Små løvetannhoder nikket fornøyd, de hadde karret seg gjennom alle hindringer og møtte sollyset med sine gnistrende gule fjes
- Kommer aldri den bussen snart?
Hun satte seg ned, rett ned i veistøvet. Oppgitt. Hun følte seg lei før kurset engang hadde startet. Det dumme kurset som sikkert ikke kom til å gi henne noe annet enn hodepine og irritasjon. Hun så for seg de gamle damene kledd i bohem-kjoler som kom til å være der, gråsprengte frisyrer og små, runde briller. Andpusten kom de til å ivre etter å få overbevise læreren om sine egenskaper innen forfatteryrket.
Liv studerte hendene sine. Blodårene sto så tydelig frem. Hun syntes det var ekkelt, og ikke akkurat feminint. Men hun smilte litt da hun kom på at ambulansekompisen hennes hadde elsket hendene hennes.
– De er så enkle å stikke kanyler i, hadde han sagt. Tenk å få kompliment for noe så merkelig.
Hun hadde aldri fått satt kanyler uansett, så hittil hadde den utstående måten å være på, ikke kommet til noen nytte.
Neglene var enkle og rene. Ingen negllakk, ingen tegn på timer i salonger, men hun var fornøyd likevel. Huden var tørr. Hun gned nevene mot hverandre, og angret på at den gode handkremen hennes lå igjen hjemme. Hun hadde selvfølgelig glemt den i siste liten, så travelt ble pakkinga på slutten.
Men nå sto hun her og ventet da. Kunne like gjerne brukt det halvminuttet på å hente frem hudkremen likevel, tenkte hun.
Hun lurte på om noen noensinne hadde skrevet om ei jente som sto på en bussholdeplass og hadde glemt håndkremen sin.
Sannsynligvis ikke?
Tanken ga henne gnist igjen. Hvis alt var fortalt allerede, kunne vel ikke forfatterne fremdeles spy ut bøker. Avisene kunne vel ikke fortsette sin utrettelige utgivertrang hvis alt allerede var fortalt?
”Den gode historien!”, tenkte hun. ”Den gode historien dør aldri. Selvsagt er det slik. Mennesket trenger bokstavene, vi trenger dem for å bli rørt, forferdet, glad, lattermild, opplyst og i stand til å kommunisere. Og slik vil det alltid være.”
Hun smilte fornøyd til sin egen oppsummering.
Der kom bussen.
