fredag 1. april 2011

Kom, bli med, så finner vi våren!

Jeg har hatt vår-følelse i en måned nå. Det skulle man kanskje tro var en april-spøk, i og med at det er over meter'n med snø, men jeg HAR faktisk det. Følelsen kommer av lyset. Av fuglene. Av at det drypper av taket så snart sola kommer frem.
Men sist helg måtte jeg gå på jakt. Bli med og se hva jeg fant!

Det første jeg måtte gjøre da jeg var i Tromsø sist fredag, var å kjøpe påskeliljer. De er så nydelige! Visste du at påskeliljer (Narcissus-familien) blomstrer for første gang i Norge i 1598? Påskeliljene var kultur i England på 1200-tallet, spredte seg til Danmark og Sverige på 1500-tallet.
Disse stakkars liljene måtte pent bli med på verandaen en tur, der jeg "fant" dem med kamearaet. Det hvite i bakgrunnen er altså snø!

Plassert i en gammel kobberpanne jeg kjøpte på loppemarked, ble de rent dekorative. Jeg elsker å se det grønne mot det hvite. Levende vårtegn mot hvit, kald vinter.

Også var det jo artig å få brukt den gamle baljen!
Jeg kunne jo ikke la de stakkars påskeliljene stå så lenge ute i kulda, så etter at jeg hadde "funnet" dem, bærte jeg dem inn i huset.
Og vips, et døgn senere gledet de hele huset med sine fantastiske, gule vårblomster:

Vel, jakten slutter jo ikke her. Etter påskeliljefunnet vandret jeg videre i hagen. Øverst i aspen satt en grønnfink og gledet meg med sine iherdige triller:

(Her skulle man jo hatt ekstra stort objektiv! Men dere ser den, ikke sant?)


 
Turen i hagen endte med at jeg samlet kvister av bjørk og osp. Jeg satte dem i en vase, og måtte forevige dem i det flotte lyset.



 
Vel, slik endte jakta på våren.


Har DU jaktet våren i det siste?
God helg!

søndag 20. mars 2011

Malangseidet-ulykka

I dag fikk jeg lyst til å blogge mer om bokprosjektet mitt. For det virker kanskje litt rart å bare slenge ut at man holder på med et bokprosjekt, uten å forklare nærmere...

Boka handler altså om Malangseidet-ulykka. Ei drukningsulykke som skjedde i oktober 1938, og som krevde 12 menneskeliv. De to yngste som omkom, var bare 16 år.

De som døde.


Bestemora mi var fra dette stedet. Malangseidet altså, som ligger i min hjemkommune Balsfjord. Hun fortalte meg om hendelsen da jeg var lita, og bildene festa seg og ble værende.

Jeg hadde jo likevel aldri forutsett at jeg skulle skrive bok om ulykka. Men det har jeg altså gjort.

Fra begravelsen i 1938.


I min jobb som journalist ble nemlig gnisten tent, da jeg en vårdag i 2009 var med og kikket på kirkegården på Malangseidet. På den kirkegården hvor de ble begravet, de som mistet livet så brått og meningsløst, her er det rene jungelen. På grunn av diverse omstendigheter gror nå kirkegården ned. Gravene er vanstelte, trær har veltet over dem og det ser rett og slett forferdelig ut.
Jeg bestemte meg da for å skrive mer om historien, og i mai 2009 hadde jeg en avisartikkel om emnet. Dermed kom jeg i kontakt med de få som ennå husker noe. De var barn da det skjedde...

Kirkegården slik den ser ut i dag.


Manuset er ferdig, så godt som i alle fall, og jeg tenkte at jeg til uka skal levere/sende det til forlag. Veien derfra aner jeg jo ikke, men jeg håper selvfølgelig på en utgivelse på et eller annet vis.
Dere får krysse fingrene for meg! For historien fortjener at også min og kommende generasjon husker den.
Og du: Har du spørsmål/innspill eller andre tanker rundt boka, så ta gjerne kontakt med meg.

onsdag 16. mars 2011

Utsikt fra et venteværelse

En ettermiddag i mars, sett fra kjøkkenvinduet vårt. Lyset leker seg med matt snø, får den til å funkle og se nærmest varm ut... I dag var det magisk ute - lyst til klokka 20 og seks varmegrader!! Det er våren som banker på, uten tvil.

Jeg elsker denne tida, denne herlige ventetida. I mitt indre har jeg alltid tenkt at første vårdag er 1.mars. 
Joda, jeg vet at mars er lunefull, med snøbyger og kuldenetter i massevis, men likevel... Det er noe med lyset og varmen den bærer med seg. Noe med kveldene, som plutselig varer så lenge. Noe med snøen som smelter på veiene og avslører våt asfalt. Noe med småfuglene, som har sunget vårlåtene sine ganske lenge nå...


Jeg tenker på det som jeg leste i Megans blogg. Nå har jeg lest ganske mye i Megans blogg, for jeg synes virkelig hun er verdt å lese. Hun reflekterer over mye av det samme som jeg. Men konkret nå tenkte jeg noe jeg leste om det å vente.

Man skal jo helst ikke gjøre så mye av det. Vente. Venting er liksom dødtid, bortkastet. Man skal ta livet akkurat her og nå, og gjøre det man vil. Følge sine drømmer. Ikke vente.

 
Men jeg tenker at venting kan være bra. For hva skjer når man venter? Man forbereder seg. Planlegger. Drømmer, visualiserer og veier for og imot. Sånn at når det man venter på endelig skjer, ja da er man mer forberedt.
Jeg mener ikke at man alltid skal vente på alt. Hvis man ikke av og til griper dagen og faktisk GJØR noe, skjer det jo som kjent heller ingenting.
Men jeg liker å vente. Jeg liker å sitte ved kjøkkenbenken, drikke en kopp te og bare vente. Kanskje skjer det noe, kanskje ikke.

Venter du på noe?

fredag 11. mars 2011

Jeg har sluppet løs mine hemmelige ord

Nå har jeg gjort det. Sluppet "det" videre. Sendt det avgårde, ut i cyberspace og inn på en annen persons e-post. Der vil "det" bli åpnet, skrevet ut og lagt i en sekk. Deretter tatt frem, gransket og målt. Funnet verdig? Det føles helt forferdelig!
Men - samtidig MÅ jeg. Det er første steg på veien mot det som forhåpentligvis skal bli noe handfast. Noe mellom to permer.
Det jeg snakker om, er et bokmanus jeg har holdt på med ei stund. Et manus som handler om den største ulykka som har skjedd i min hjemkommune. Til høsten er det 73 år siden det skjedde. 12 mennesker omkom, i en tragisk, unødvendig og ufattelig drukningsulykke.
Jeg er ydmyk fordi jeg har blitt så godt mottatt hos de som ennå husker. Jeg har intervjuet et knippe mennesker som var barn da det skjedde. De mistet sine foreldre, søsken og sine kjære. De husker, i korte, smertefulle glimt, og de har delt det de husker. Med meg, og forhåpentligvis, om noen måneder, med alle de som vil lese boka.
Nå lever manuset for første gang utenfor denne pc-en. En kollega skal hjelpe meg med å lese gjennom. Det er jeg også takknemlig for. Men det er så skummelt!!
Jeg trøster meg med at "intet våger - intet vinner".

Det begynner å gå mot lysere tider. Kveldene er lysere, mer tynnhudet og vare. Men fortsatt kan man tenne lys inne.
Ha ei fin helg!

onsdag 9. mars 2011

Mestrer, mestrer ikke. Mestrer, mestrer ikke

Mestre. Kjenn litt på ordet. Å være mester - det er å være god på noe, ikke sant? Og ikke bare god - virkelig god!

Å føle at man mestrer tror jeg er noe av det mest essensielle for at vi mennesker skal ha et godt liv. Ha det godt med oss selv, kjenne styrke og selvtillit. Alt henger sammen med at vi føler vi mestrer noe.
 
Noen av oss mestrer ikke hverdagen. Det vi tar som en selvfølge, for eksempel å stå opp om mårran, kle på oss og komme oss ut i verden, det er for enkelte for mye. Hva skjer med de menneskene som ikke mestrer hverdagen? Som ikke mestrer et vanlig liv, en normal jobb og normale relasjoner til omverden?

Vi skal være glad for alt vi mestrer. Og vi skal være glad for at alle har ulike grenser for hvor mye man mestrer. For noen er det å komme seg i klærne og gå på butikken nok for den dagen. Møter de da et smil fra en fremmed, kan det gi inspirasjon til å faktisk komme seg ut neste dag også. Husk det neste gang du møter en fremmed blant butikkhyllene!


Jeg er heldig som har et liv jeg mestrer. Jeg er heldig som kan utfordre meg selv, være målbevisst og deretter registrere at - jo, jeg mestret dette også. Å komme i mål er en helt fantastisk følelse!

 

søndag 27. februar 2011

Jenta, løvetannen og den gode historien

Hun lurte på om alt allerede var skrevet. Satt ord på.
Alle former for kjærlighet, alle ting man kan oppleve i livet, alle relasjoner. Alle jobbintervjuer. Alle båtturer. Alle måter å snuble på. Alle fordeler og ulemper med å ha katt.
Opp gjennom menneskets historie måtte jo alt være sagt? Alt skrevet?
”Alt er fortalt.”, tenkte hun trassig.
”Trist. I vårt samfunn er alt så dokumentert. Alle har lest om, hørt om eller sett på tv hvordan det er å ha samlivskrise. At turgåing er sunt. At småbarnsmødre bruker permisjonstida si på kjøpesentre. At noen forelsker seg i sjefen sin. At noen blir voldtatt en mørk kveld på vei hjem fra kino.”
– Alt er opplevd, alt er fortalt, mumlet hun nedtrykt for seg selv. For hver bok, for hvert ”under fire øyne” i ukeblader, for hver dokumentar på tv ble det færre historier i verden.

Hun dro en hånd gjennom håret. Bevegelsen var utålmodig, irritert.
De blonde tustene ble stående rett opp, som om håret var enig i tankegangen hennes og ville protestere, det også.
Var det noen som helst vits i å lære seg skrivekunst da, hvis alt var fortalt allerede? Hun orket ikke tanken på at hun bare skulle gjenfortelle det andre allerede hadde satt på papir.  
Vekten skiftet fra ene foten til den andre, hun løftet opp sekken sin med et rykk og slapp den like brått igjen.
Asfalten var grå her. Gammel, ikke nylagt som litt lengre nede i gata. Der hadde det sikkert vært veiarbeid nylig, for den sorte slangen som buktet seg oppover mot stedet hun sto, var glinsende fersk.

Der hun sto, var det imidlertid grått. Grus hadde begynt å løsne fra den gamle asfalten. Ble asfalt til grus, bare det gikk lang nok tid?
Små løvetannhoder nikket fornøyd, de hadde karret seg gjennom alle hindringer og møtte sollyset med sine gnistrende gule fjes
- Kommer aldri den bussen snart?
Hun satte seg ned, rett ned i veistøvet. Oppgitt. Hun følte seg lei før kurset engang hadde startet. Det dumme kurset som sikkert ikke kom til å gi henne noe annet enn hodepine og irritasjon. Hun så for seg de gamle damene kledd i bohem-kjoler som kom til å være der, gråsprengte frisyrer og små, runde briller. Andpusten kom de til å ivre etter å få overbevise læreren om sine egenskaper innen forfatteryrket.
Liv studerte hendene sine. Blodårene sto så tydelig frem. Hun syntes det var ekkelt, og ikke akkurat feminint. Men hun smilte litt da hun kom på at ambulansekompisen hennes hadde elsket hendene hennes.
– De er så enkle å stikke kanyler i, hadde han sagt. Tenk å få kompliment for noe så merkelig.
Hun hadde aldri fått satt kanyler uansett, så hittil hadde den utstående måten å være på, ikke kommet til noen nytte.
Neglene var enkle og rene. Ingen negllakk, ingen tegn på timer i salonger, men hun var fornøyd likevel. Huden var tørr. Hun gned nevene mot hverandre, og angret på at den gode handkremen hennes lå igjen hjemme. Hun hadde selvfølgelig glemt den i siste liten, så travelt ble pakkinga på slutten.
Men nå sto hun her og ventet da. Kunne like gjerne brukt det halvminuttet på å hente frem hudkremen likevel, tenkte hun.

Hun lurte på om noen noensinne hadde skrevet om ei jente som sto på en bussholdeplass og hadde glemt håndkremen sin.
Sannsynligvis ikke?
Tanken ga henne gnist igjen. Hvis alt var fortalt allerede, kunne vel ikke forfatterne fremdeles spy ut bøker. Avisene kunne vel ikke fortsette sin utrettelige utgivertrang hvis alt allerede var fortalt?
”Den gode historien!”, tenkte hun. ”Den gode historien dør aldri. Selvsagt er det slik. Mennesket trenger bokstavene, vi trenger dem for å bli rørt, forferdet, glad, lattermild, opplyst og i stand til å kommunisere. Og slik vil det alltid være.”
Hun smilte fornøyd til sin egen oppsummering.
Der kom bussen. 

fredag 18. februar 2011

Jeg ønsker meg flere togstasjoner

Dagene forsvinner forbi utfor vinduet! Og ukene? Ja, de ruller avgårde de også, i litt for høyt tempo. Livet kjemper seg fremover, dag for dag, som et bråkete damplokomotiv. En må liksom bare holde fast på sin plass i kupeen.


Søndag er eneste dagen toget stanser ved en stasjon. Etter et hvinende jammer mot togskinnende, og et dampende utpust, blir det stille. Endelig. Det er tid for å stige av og bare nyte.



Søndag er for meg blitt enda mer betydningsfull enn før. Hva gjorde jeg før vi startet kafé, og før jeg startet diverse andre krevende prosjekter? Jeg må jo ha hatt utallige stopper på en rekke holdeplasser!

 

Tilbake til søndagene. De er deilige. Fred og ro. Tid for familie, tid for å være ute sammen og bare ta inn landskapet, været og omgivelsene.
Jeg rusler rundt i vinterhagen og knipser litt. For moro skyld, og for å reflektere over at om ikke så mange stasjonsstopp er det vår igjen.

Da varer søndagene enda lengre.

mandag 14. februar 2011

Å være journalist - del III

Hei kjære mine lesere der ute. I dag vil jeg fortelle litt mer om det å være journalist.
Å være journalist betyr ei unik anledning til å oppleve et annet menneskes historie. Tenk deg at et fremmed menneske kommer til deg og vil dele en opplevelse, en erfaring, et minne eller en mening med deg. Det er, for meg, berikende.
Jeg blir inspirert av menneskene rundt meg, og jeg elsker å lytte på andres fortellinger.
I dag hadde jeg et slikt inspirerende øyeblikk, da jeg intervjuet ei spesiell dame. Hun heter Trine Strand, og har vært med i Det store korslaget på TV2.
Trine Strand - bildet er fra nrk urørt.

Trine kommer fra samme kommune som jeg, og har gitt ut to plater. Hun har et bankende hjerte for musikk og sang, og det var stort for henne å få være med på korslaget.

 
Og det kan jeg jo godt forstå! Tenk å plutselig skulle få oppmerksomhet fra "halve Norge", plutselig skulle stå på en scene og ikke bare synge, men også danse, se i kamera på rett tid og være energisk og glad!
Trine fortalte meg hvordan det hadde vært. Koret hun var med i - Team Lisa - kom helt til finalen, men ble altså nummer to. Hun føler seg uansett som en vinner, for korslaget har gitt henne en viktig påminnelse. Nemlig hvor nødvendig det er for henne som menneske å gjøre ting hun blir glad av å gjøre.


Det er en viktig lærdom for oss alle. Hvis vi aldri lytter innover og spør oss selv hva som gjør oss glad, vil vi heller aldri oppdage det. Tenk å gå gjennom livet uten en eneste gang å bruke de evnene du har - uten å føle at man mestrer!
Å være journalist betyr små, små innblikk i et annet menneskes liv. Som igjen kan starte tankerekker og gi inspirasjon både til journalisten og leseren i etterkant.
På lørdag kommer Trines historie på trykk i lokalavisa Nye Troms. Takk for at du delte, Trine!

lørdag 5. februar 2011

Å vende tilbake

Jeg vil vende tilbage

av Grethe Risbjerg Thomsen (1925-2009)

Jeg vil vende tilbage til markerne
for at opsøge tabte spor,
jeg vil standse og lytte til fuglene,
mens min fod synker ned i jord.

For jeg føler en længsel, så klar og stærk,
at den sprænger min hverdags ring,
jeg må hjem til de steder, jeg kommer fra,
til de første, de sande ting.

Jeg vil sidde så stille hos blomsterne,
at de ved, jeg er deres ven,
under himlen, hos regnen og træerne,
skal jeg søge mig selv igen.