Han trer armene inn i jakken, får den over skuldrene og drar glidelåsen opp under haka.
Føttene glir ned i støvlene, fingrene finner sine hulrom i de grå hanskene.
Lua tar han også på. Kanskje blir det for varmt for den, tenker han fjernt, men da kan han heller ta den av. Senere.
Det siste han gjør, er å låse ytterdøra. Nøkkelen slippes ned bak steinen ved trappa.
Så snur han seg mot åsen og går.
Føttene bærer ham bort fra huset og garasjen, bort fra nabohusene, bort fra trafikken på veien der nede. De vet hvor de skal, føttene har gått her mange ganger før. Han kikker ned på dem, men registrerer ikke den rytmiske gangen han selv skaper. Han ser på landskapet rundt seg, men ser ikke lysspillet gjennom trekronene, ser ikke de to måkene som svever over åskammen. Ser hverken horisonten med spisse fjell mot himmelen, eller at han nesten tråkker på årets første hestehov. Den nikker i det lille vinddraget som oppstår når han passerer.
Han grubler. Det er en slik dag, hvor tankene presser seg ned over ham som en mørk sekk. Han kjente det allerede om morgenen. Musklene sved når han våknet, som om han hadde anstrengt seg i søvne. Verken ga seg etter en varm dusj, men tungsinnet ville ikke slippe taket.
Det fulgte ham som en skygge gjennom dagen. Det fikk smilet hans til å føles falskt. Latteren satte seg fast i halsen. Hver gang han lukket kontordøra bak seg, ønsket han mest bare å synke sammen i gråt.
Mannen går innover skogen. Han kaster en lang skygge bak seg, sola henger lavt og ruller snart ned bak fjellene. Lyden av stegene hans bærer ikke langt, den dempes av de mange bekkene som endelig er fri og har startet sin ferd mot havet.
Mannen ser ikke dem heller.
Det er som om tankene hans er en grå masse. Han klarer ikke fange dem, klarer ikke sette ord på hva det er som plager ham. Kjenner bare gråten bak hjertet, og at noe tungt liksom presser kroppen hans mot jorden.
Når han endelig er fremme der han pleier å stoppe, ved furua nesten på toppen, synker han sammen med ryggen mot trestammen. Han lukker øynene.
Hvis jeg bare kunne...
Hvorfor har jeg det slik...
Jeg må skjerpe meg...
Tankene kverner og kverner, han føler en blanding av skyld og skam uten å vite hvorfor.
Så klarer han ikke mer. Endelig kommer tårene, han lar dem fylle øynene og trille nedover kjakene. Lenge sitter han slik, med hodet lent mot trestammen og armene rundt kroppen, mens det salte fra sjelen hans drypper ned og forsvinner i tørr skogbunn.
Det blir varmt. Han tar av seg lua og hanskene.
Idet lua kommer av, fylles ørene med et mektig sus, en blanding av vind fra skogen og elver som buldrer i det fjerne. Han legger ei hånd på trestammen for å reise seg, da river barken ru og grov mot huden. Det er som om treet krever hans oppmerksomhet. Nesten forskrekket trekker han pusten, og nesen fylles med tunge dufter av svart jord, furu og myr.
Mannen reiser seg sakte, fylt av undring. Nå merker han mer også; fuglesang, minst fem forskjellige toner bare i de nærmeste trærne, han hører måkeskrik fra fjorden langt der nede, og rundt fjellene henger et lyst bånd av kveldsdis. Han bøyer hodet bakover, og ser hvordan greinene på furua fanger lyset fra kveldssola. Barken har en rødmende glød han aldri kan huske å ha sett før.
Han stryker over trestammen, lar fingrene følge de uendelige mønstrene i barken, og tenker for et under det er at dette treet har stått her i hele hans liv, og sikkert hundre år før han ble født også.
En bris feier oppover åsen og stryker over mannens fjes. Nå kommer han på at han har grått, sporene etter tårene kjennes kalde. Han drar hånden over fjeset, kjenner på sine egne konturer slik han akkurat kjente på treets.
En liten del av noe større.
Ordene ramler på plass, som om furua ristet dem ned over ham, drysset dem som tørre furunåler over smilet hans. For nå smiler han. Skogen, åsen, himmelen og elvene har hentet ham til seg, endelig har han øynene åpne for alt underet omkring seg.
"Tilstedeværelse", tenker mannen og tar lua på seg igjen.
Jeg er til stede. Jeg finnes. Jeg er.
