Uten så mange ord...

Det skrives så mye.

Det sies så mye.

Derfor skal jeg la julen fylle mitt nærvær uten så mange ord.

 

Dette bildet vil jeg likevel dele.

Det sier litt om hva jeg ønsker min jul skal inneholde: Lys, vinter, snø, ski, skog, ro og glede.

 

Ønsker alle lesere der ute ei fin høytid.

 

Takk for at dere følger med inne hos meg!

Jeg lover flere ord og flere bilder i 2014.

 

GOD JUL!

 



En irritert hilsen fra en vanlig forbruker

Denne bloggen inneholder vanligvis ikke så mange meningsytringer fra min kant. Men nå kommer jeg med et aldri så lite hjertesukk. Hvis du har kommentarer, skriv gjerne rett i bloggen. Og har du tips til meg som forbruker, send meg mail: nylandlk@online.no

 

****************

 

Jeg er lei av å være forbruker.

Likevel er jeg dømt til å være det, for jeg kan ikke lage alle de tingene jeg trenger. Faktisk er det svært få ting jeg kan lage selv, med unntak av syltetøy fra egne bær, og potetstappe fra egne poteter.

 

Jeg kan ikke engang strikke, og uansett måtte jeg ha kjøpt garn.

Som de aller fleste andre i dette landet, må jeg kjøpe klær, mat, vaskemidler, hudkremer, sjampo, pc, mobil...

 

Og det er her irritasjonen og trøttheten kommer inn.

For hvorfor skal det være så vanskelig å finne frem til produkter som ikke er miljø- og/eller helseskadelige?

Når skal de store produsentene innenfor mat, kosmetikk, elektronikk osv., begynne å innse at vi faktisk VIL ha produkter som ikke er giftige og skadelige?

 

Egentlig så fatter jeg ikke hvordan f.eks. norske leketøyskjeder i det hele tatt tar inn leker som viser seg å inneholde store mengder giftstoffer og bly.

Jeg fatter heller ikke at kosmetikkbransjen kan fortsette å bruke palmeolje, kjemikalier og miljøgifter i produkter som de senere pøser ut på markedet. Hvordan våger dere å gamble med vår helse og vårt miljø på denne måten? Har ikke dere som produsenter noe ansvar?

 

 

JA, jeg vil gjerne betale mer for det jeg kjøper. Og heller kjøpe mindre dritt!

JA, jeg vil heller handle lokale, kortreiste produkter, og jeg betaler gjerne mer for dem.

JA, jeg har nå begynt å skygge unna de største kosmetikk- og hudpleiekjedene. Jeg er en dråpe i havet, men jeg krysser fingrene for at VELDIG mange snart kan snu ryggen til billigst-mulig-tankegangen og heller handle mindre og bedre.

 

Og når det gjelder mat: Hva i alle dager er poenget med palmeolje i tacoskjellene?? Når produsenten nå har fjernet det, viser det vel bare at det var totalt unødvendig å ha dette i fra første stund?

 

Ja, jeg er lei av å være forbruker. Hvis de største dagligvarekjedene i Norge i tillegg nå skal slå seg sammen, håper jeg dere lytter til strømningene blant forbrukerne og tar inn flere produkter som ikke er fulle av skadelige stoffer!!

Blå søndag

Jeg slår øynene opp. Det er tidlig søndag morgen, og mobilalarmen har vekket meg.

Søvnig trykker jeg på en av tastene for å få lyden til å stoppe. Jeg vet jeg ikke kan slumre videre. Jeg skal på jobb. Noen venter på meg, og jeg har to timers kjøretur før jeg kommer frem.

 

Jeg går i dusjen, lar det varme vannet mjuke opp en trøtt kropp. I radioen spilles julesanger, og jeg kjenner munnen smile. Jo, det er jul. Veldig snart. Hodet har bare ikke skjønt det ennå, men jula smyger seg rundt her allerede. I blikket til barna hver morgen foran julekalenderen. I radioens toner, som synger om hvit jul og ei hellig natt. I gløden av røde julegardiner og juleduker. I duften av klementiner, de fyller fruktkurven med dypgul glede fra et annet land.

 

 

Jeg smører meg matpakke og setter kaffemaskinen i gang. Pakker kamera, skriveblokk, kamerastativ. Sjekker hvilke penner jeg har med. Ekstra batterier er også viktig.

Huset sover fortsatt idet jeg starter bilen. Det er gnistrende kaldt.

 

 

På veiene er det stille, men det ryker fra noen piper. I alle hus har folk pyntet med adventsstaker og julestjerner.

Omkring meg våkner lyset.

Jeg blir sittende foroverlent i bilsetet, med en munn som smiler bredere enn før. Himmelen er blå, i blåfargens mange nyanser. Dyp og mørk rett der oppe, lysere og lysere ned mot fjellene. Glansen i fjellsidene er også blå. Snøen er hvit-blå.

I samme retning som jeg skal, rett over fjellene, henger en stor, tindrende stjerne.

 

 

Jeg legger milene bak meg mens jeg spiser matpakken og stadig lar blikket møte det blå lyset. Takknemlighet er følelsen som fyller meg mer og mer. Takknemlighet for at jeg måtte opp en tidlig søndag morgen. Takknemlighet for å bo her - i mørketidslandet, der vi får lov til å beundre verdens vakreste lys. Blå-lyset. Nord-lyset. Ispedd en kledelig rødme, den henger over fjellene som en vag hilsen fra en sol som har reist.

 

 

Landskapet blir villere og vakrere jo lenger jeg kjører. Og når jeg utpå formiddagen endelig er fremme, har dagen fått taket på morgenen. Himmelen er nå helt lys, og det glitrer skarpt i snøkrystaller og isdekte veier.

 

Jeg tar utstyret ut av bilen, går veien opp til huset og åpner døra.

Innenfor venter to mennesker, med varme smil og varm kaffe.

 

Jo, jeg er takknemlig, tenker jeg, og lar lystiden svøpe seg rundt oss der vi deler et øyeblikk av evigheten.

Et lysende øyeblikk, en søndag i desember.

 

 

(C) Lill-Karin Nyland, desember 2013.

 

 



Åpningen

(C) Lill-Karin Nyland

 

 

Et ønske om å få mer tid

Og vips, så finner du din egen sti

En åpning i skogen

En lysning

En vei

 

Ta første steget

Noe venter på deg

 

Over i ei ny tid

 

Ei ny tid

Mørketid

Vintertid

Tid for lys


Det er både noe dempet og intenst i lyset i dag. Solas siste stråler ligger på fjellets rygg og liksom venter litt, før de tipper bakover og forsvinner. Som en doven katt som langsomt glir ned fra sitt sovested i en bløt sofa. Varmen henger igjen som et minne, til også den er borte.

Mørketidslandet.
Det er her jeg bor. I dette landet, denne landsdelen som lever så i takt med årstidenes skiftninger. Som byr på nye sammensetninger av lys, himmel og landskap hver eneste dag. Hver morgen ligger en ny fargepalett klar, det er bare å begynne å male. Blir det dypblått med gullskimmer? Sort med dryss av hvite stjerner? Eller lyseblått med spor av lilla?

For nettopp i mørketidslandet er fargepaletten full av farger. Du må ikke tro annet. Mørketid, heter det, men jeg kaller det lystid.

Aldri er lyset så synlig som i mørketiden.
Aldri er fargene så intense, så klare og dype.
Mørketiden - lystiden - er en gave.
Jeg tar den imot og går ut i lyset.

Slik så november ut fra mitt hjemmekontor i dag - 20. november 2013.



Filosofer og venner som blir

Filosofer.

Hvilket bilde får du opp?

Menn i sandaler som står på et torg og roper ut sine oppdagelser? Gjerne med en bokstabel under armen?

Eller kanskje støvete professorer som vandrer rundt i universitetets mange labyrinter, mumlende på ord ingen forstår?

Kanskje ser du Arne Næss, fjellklatreren med det lekne forhold til livet, filosofen vi alle ble litt kjent med i vår tid?

Er vi kanskje alle hverdagsfilosofer?

 

Denne høsten har jeg tatt forberedende til universitetet. Det betyr at jeg må avlegge eksamen i fagene examen facultatum og examen philosophicum. Populært kalt exfac og exphil. I fagene finner vi underkategoriene samfunnsvitenskap og vitenskapsteori, etikk og filosofihistorie.

 

Dette første møtet med universitetet er ikke bare-bare. Oppgavene og pensum er ikke noe man suser gjennom, eller klatter litt på med bred pensel. Stoffer krever at man tar seg tid. Til å lese, til å la temaene synke inn. Og ofte må man ty til andre kilder hvis pensum ikke er nok til å forstå.

 

Her er det filosofene kommer inn. De store tenkerne. Jeg blir bare mer nysgjerrig på noen av dem ettersom tiden går. Sokrates og Platon. Aristoteles. Og senere: Descartes, Hume og Kant. Det fascinerer meg at mange av de emnene de tenkte på, og forslo løsninger på, er de samme som opptar oss i dag. Lykke og meningen med livet. Moral og etikk. Finne "Det Gode Liv". Hvordan skal man leve best, til fordel for seg selv og resten av samfunnet? Og hvordan bør samfunnet bygges opp?

Og ikke minst, synet på forholdet mellom menneske og natur. Er naturen noe vi egentlig aldri kan forstå, og hvor er vår plass i forhold til dyrene?

 

 

Jeg kjenner dyp takknemlighet for at jeg har gitt meg selv den gaven det er å studere. Det er utviklende. Det er inspirerende. Som å være på en reise tilbake i tid, der man møter mennesker man kjenner seg igjen i. Selv om de levde for 2500 år siden.

Når eksamenene er avlagt før jul, går ferden videre innen faget historie. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Men de gamle filosofene vil henge med meg, nå som jeg endelig har fått blitt kjent med dem.

 

Og Arne Næss, han blir definitivt. Vi skal bli bedre kjent, han og jeg. En venn har kommet for å bli.

 

 

Bildet er lånt fra denne siden.

 

 

Hvem er vår tids filosofer? Og hva filosoferer de om?

Nettopp det har jeg tenkt å finne ut...



Stammen

 

Tid til å være på jorda

Sjå dine eigne steg

Stå som ein stamme i skogen

la sjela slå rot i kvila

 

 

(C) Lill-Karin Nyland

Noe om å nyte en frukt

I dag hadde butikkene fått inn klementiner.

Som gule, små soler lå de der og minnet om at det er den tiden igjen.

Klementiner hører til under fanene høst, vinter og jul. Jeg forsynte meg av smaksprøven, og joda; lukten og smaken koblet seg umiddelbart inn på underbevissthetens strenger og spilte av en aldri så liten adventsmelodi.

For slik er det; lukter og smaker virvler opp i minnene våre og henter frem bilder og toner.

 

 

Jeg betalte for klementinene og tok de med meg hjem. Høstens aller første.

Mens jeg åpnet posen og lot de gule kulene trille ned i fruktskålen, kom jeg til å tenke på at det snart er tre år siden jeg startet eget firma. Jeg sa opp jobben min høsten 2010, og det er altså tre år siden. Firmaet ble startet januar året etter.

 

Underlig, tenkte jeg mens jeg skrellet en klementin. For hvert flak jeg fikk av, kom jeg på en ny ting jeg har oppnådd på disse årene. Men har jeg egentlig nytt fruktene av arbeidet?

 

Og hvordan er det med deg? Er du en slik som setter deg mål og jobber hardt for å nå dem? Da vet du kanskje også å feire deg selv når du faktisk har kommet over målstreken? Ikke?

 

 

Kanskje glemmer vi å senke skuldrene og faktisk nyte fruktene av vårt arbeid.

Kanskje kaver og strever vi så mye over så lang tid at når vi tenker tilbake, fatter vi ikke hva vi egentlig har brukt tiden på. For vi er jo opptatt av å starte nye prosjekter, lage nye mål.

 

 

Jeg stirret på den siste båten. Hadde jeg egentlig lagt merke til hvordan klementinen smakte? Nei, jeg stappet i meg uten å tenke over hvordan aromaen kilte i nesen, hvordan munnen ble fylt med smak og klementinsaft.

 

Det er den tiden nå. Tiden for å nyte.

 

 

Oktober har fått hvit kåpe med rim på ermene. (C) LK Nyland

 

 

 

 

Drømmefrø

Jeg hørte henne før jeg så henne.

Nynningen, melodien, fløt gjennom skogen, og minnet om en fløytes dypeste, mykeste toner. Ørene mine formelig spisset seg, og jeg stoppet opp.

Så sto hun der foran meg, hun trådte frem fra tette bjørkestammer og børstet et par gule blader fra skulderen. Jeg skjønte at det var Oktober. Håret var sort, med mørkerøde og gylne strå. Fargen på kjolen minnet om den metalliske høstglansen i fjellene, etter at skogene og marken har mistet sin glød.

På den ene armen hang en stor, dråpeformet kurv i en dypgrønn farge.

Oktober smilte til meg, på den måten man smiler til noen man har sett før, men som kanskje ikke har sett deg. Jeg smilte tilbake, nysgjerrig og forundret. Slik sto vi et øyeblikk, to sjeler i en skog, to vesener, så ulike, men likevel like.

Uten å si noe stakk hun hånden ned i kurven sin, snudde ryggen til meg og begynte å gå. Mens hun gikk, kastet hun noe rundt seg. Dette noe hentet hun tydeligvis fra kurven. Det kunne minne om små dråper fra et fossefall, for de glitret og glimtet i solen.

«Hva gjør du?»

Oktober snudde seg litt mot meg, smilte på nytt og fortsatte så.

«Du følger etter meg, ser jeg.» 

«Unnskyld, men jeg ble så nysgjerrig på hva det er du har i kurven din.»

«Det er drømmefrø.»

«Drømmefrø? Hva er det?»

«Det er akkurat det jeg sier at det er. Drømmefrø.»

Jeg småsprang etter henne for ikke å miste henne av syne. Hun beveget seg smidig og lydløst. Rundt henne regnet det av disse drømmefrøene, de landet i lyng og mose og ble snart borte.

«Hvorfor kaster du dem på marken?»

Nå stoppet hun brått, snudde seg og rakte meg hånden. Jeg bøyde meg ned for å se, og i håndflaten lå det noe som lignet marmorperler. De glitret i alle slags farger, og hver og en av dem sendte ut et lite lys. Det kunne minne om den type lys en stjerne sender mot jorden.

«Drømmefrøene inneholder ikke bare drømmer, men også håp, tro og livskraft. Når de blir sådd, slik jeg gjør nå, har de alt de trenger inni seg for å klare seg en stund.»

Jeg kikket opp på Oktober. Øynene hennes fanget mine, og de glitret muntert.

«Men hvorfor kaster du dem på marken?» spurte jeg igjen.

«Fordi jeg er Oktober. Jeg sår drømmefrø i skogene, slik at menneskene som kommer forbi, kan fange dem opp. Hvert drømmefrø kan fanges av et menneske, da kommer drømmen inn i menneskets hjerte og kan leve videre. Mennesket trenger drømmen, og drømmen trenger mennesket»

Jeg blunket forvirret.

«Mener du at menneskets drømmer kommer fra drømmefrø?»

Hun nikket.

«Ja, hvor kommer de ellers fra?»

«Sår alle månedene drømmefrø?»

«Nei, bare noen få av oss. Jeg er Oktober, og Oktober er en perfekt måned for drømmer. Men husk, jeg snakker ikke om de drømmene du drømmer om natta», sa Oktober og klappet meg på hodet.

«Jeg snakker om de drømmene du drømmer her.» Hun la en hånd på mitt hjerte, deretter på sitt.

«Drømmefrøene lengter alltid etter et menneske det kan bo hos. Når menneskene går i mine skoger, kan de plukke opp frø uten at de vet det. Og gjennom vinteren modnes frøene i menneskets hjerter. Men bare hvis frøet blir behandlet godt.»

Jeg ventet på at hun skulle si mer.

«Frøet dør hvis det blir utsatt for mistro, misunnelse og hat. Det kan bare leve og bli til virkelighet hvis mennesket selv vil, og har tro på at det finnes.»

Hun løftet kurven lenger inn på armen, og skulle til å gå videre.

«Vent. Jeg må få vite mer», sa jeg.

Hun stanset opp, kastet et blikk mot himmelen og smilte. Som om hun så noe fint der oppe. Jeg tenkte febrilsk på hva jeg skulle spørre henne mer om, for jeg skjønte at min tid med henne straks var over.

«Er det drømmefrø overalt, hele tiden?» var det eneste jeg kom på.

«Javisst, du finner dem over hele jorden, i skogene, ved havet, på fjellet, ved elven. Det er derfor dere mennesker stadig søker dit. Dere skjønner bare ikke hvorfor. Men det er altså på disse stedene drømmene kommer til dere, og begynner å vokse.»

Jeg nikket, takknemlig og fortumlet over alt jeg hadde fått vite.

«Takk, Oktober. Og farvel.»

Hun smilte til meg igjen, stakk hånden i kurven og plukket opp et eneste frø. Det holdte hun mellom tommel og pekefinger, og løftet det opp mot himmelen så det gnistret. Jeg måtte skygge for øynene for å se.

Så sank hånden hennes ned, og hun tok min hånd og brettet håndflaten ut.

«Dette er ditt drømmefrø. Bare du selv vet hva som er inni det, og bare du selv kan gjøre det til virkelighet.»

Jeg stirret på frøet, som lå som en stjerne i miniatyr i håndflaten min. Varsomt lukket jeg hånden rundt den vakre perlen.

Da jeg kikket opp for å si takk, sto jeg alene i lysningen.

Borte ved skogkanten vaiet noen visne strå.

 

 

(C) Lill-Karin Nyland