Morgenhilsen fra en grå, liten venn

Tredje dag i august, tredje morgen med skogstur. En fersk vane, som jeg gjerne fortsetter med! Jeg vil imidlertid ikke pålegge meg selv å komme meg ut hver morgen. Det har jeg prøvd før, og det fungerer ikke. Men jeg vil love meg selv å gjøre det så ofte jeg kan!

For det er fantastisk å hilse på skogen så tidlig om morgenen. Være i den, lytte og sanse. Finne ut om naturen kan fortelle meg litt om dagen som står foran meg.

Dronning sommer gjør så godt hun kan for å skjule at det snart er høst. Hun strutter fortsatt, av soldampende enger og fuktig, energisk blomstring. Men høsten kommer litt nærmere for hver dag, og hun vet det. Under de vaiende, duftende blomstrene på skogsenga ligger et og annet bevis. Et blad som ikke lengre er grønt, men rødt. Et visnet strå. En anelse gulning i den ellers så grønne skogsbunnen.

Jeg fikk en hilsen fra en grå liten venn på min morgentur. Jeg måtte smile. Inni granene jeg passerer, hørte jeg litt hissig tsi-tsi tsæ tsæ tsæ...Den som lagde lyden, viste seg for meg. Satt der, ytterst på grangreina og liksom kjeftet litt. 

- Det er vel ingenting å sørge over, at det er høst, skjente den.

- Neivel, hvordan da?

- Når høsten kommer, får vi som bor her hele matfatet for oss selv, skjønner du vel!

Jeg nikket. Trekkfuglene, de som oversvømmer landet vårt hver vår og er gjester hos oss gjennom sommeren, de samler seg snart. I store flokker flyr de hit og dit, trener vingene og viser oss andre at de reiser snart.

Når de er dratt, er det min lille, grå venn og en håndfull andre igjen. Sammen skal vi gå inn i høsten og inn i vinteren.

- Du husker vel at du må legge ut mat til oss, skjente den lille. Jeg smilte igjen, vinket og sa: 

- Jeg lover. Bare du kommer og besøker meg når vinteren ligger kald utenfor ruta.

Granmeis - Poecile montanus. En tøffing som tåler harde vintre! (Bildet er lånt)