mandag 1. oktober 2012

6: Kvinnens hemmelighet

Lyset flommet skarpt innover det blanke gulvet. Hun satt på en myk sofa, i myke, tørre klær. I hendene holdt hun en varm kopp med krydderduftende te. Hun skalv.
 
"Du forlot din datter. Det må bety at den smerten du føler nå, er mindre enn den du føler når du er sammen med henne. Hvorfor?"
Forfatteren slo av tv-en og snudde seg mot henne. Det var morgen. Hun hadde vært nevnt på nyhetene, og han hadde lyttet uten å se på henne. Savnet kvinne. Etterlyst.
 
Hun så på ham, lurte på hva han tenkte.
Sant å si lurte hun på hva hun selv tenkte også.
Hvordan kunne hun forlate sin datter?
Hvordan kunne hun greie å leve uten å forlate henne?
Skjelvende satte hun koppen fra seg og hvilte hodet i hendene. Lot håret henge ned, skjule skammen hun følte blusset i kinnene.
 
"Ansiktet hennes."
"Hva mener du? Er det vansiret?"
"Nei, nei. Ingenting sånt." Hun så opp, og tåreperler rant ned mot haken, som hun løftet litt, som for å stålsette seg.
"Hun ble avlet i vold. Jeg ble mishandlet. Hun fikk hans ansikt. Jeg klarer ikke elske henne, for da må jeg også elske ham."
Ordene kom i raske støt, og etter det siste ble hun helt stille. Hun stirret tomt foran seg.
 
Han reiste seg og gikk bort til henne.
"Jeg forstår. Jeg ser din smerte. Har datteren din en god far i dag?"
Hun nikket svakt.
"Da er hun trygg."
Han reiste seg, vandret litt rundt i rommet. Mumlet lavt for seg selv, plukket frem noen bøker fra bokhyllen som fylte hele langveggen i stuen hans. Bladde litt, satte dem tilbake. Så satte han seg ved henne igjen, og tok hånden hans.
 
"Jeg skal ta deg med på en reise."
"Til en øde øy?"
Han smilte svakt, og hun oppdaget fine rynker rundt øynene hans.
"Nei, ikke en øy. En vei. En vandring. Et mål. Etterpå vil du kanskje se deg selv. Etterpå kan du begynne på veien tilbake. Til deg selv."
Hun forsto ikke alt han sa, men nikket og kjente en underlig, strålende varme fra hendene hans.
 
For første gang på flere år sovnet hun brått og stille, som et barn. Muren var borte. 

4 kommentarer:

  1. Fint.

    En problemstilling jeg tror få kan forestille seg, eller i det hele tatt skjønne at er reel for noen.

    SvarSlett
  2. Sterkt. Dessverre en problemstilling sikkert flere enn vi aner må leve med, ta stilling til... Det gjør det ikke mindre tøft å lese, ta inn over seg, for ikke å snakke om det å prøve å sette ord på en slik problemstilling som forfatter! Veldig bra, Lill-Karin; du er modig!!!

    Ha en fin kveld videre.
    Klem

    SvarSlett
  3. Sterk historie. Vanskelig og tabubelag tema, så bra at du tar tak i det. Jeg som trodde avslutningen "hang litt i lufa" i forrige innlegg. Nå forstår jeg mer!

    SvarSlett
  4. Følger fortsatt spent med i hver episode!

    SvarSlett