torsdag 22. september 2011

Høsten er varm, men frosken er sur.

Frosken er definitivt sur. Han har spisset haka, og han holder den høyt til vers. Nekter å møte blikket mitt. Jeg ser bare den sure munnen hans, en tynn strek i en omvendt "u".
"Hvor ble det av deg", kvekker han på sitt tørre froskespråk. "Jeg har sittet her og ventet på deg. I en hel evighet, faktisk."
Jeg rynker brynene. Ventet? Du gjør jo ikke annet enn å sitte her, uansett. Hvordan kan du si at du har ventet på meg?
"Vi hadde en avtale."

Jeg klør meg i hodet. Jeg må tilbake og se hva jeg skrev Den dagen frosken ble med meg hjem. Ordene lyser mot meg: Frosken minner meg på å søke, undre og lengte. Meditere. Lytte innover. Videre står det:
Jeg har avlagt et løfte til meg selv, nemlig å ta meg selv på alvor. Frosken, min nye venn, forteller meg at den veien jeg nå skal ut på, kan bli vanskelig. Fordi det er mer utfordrende å velge sine egne veier enn å bare følge de stiene som allerede er der.
Jeg løfter blikket denne torsdags morgen. En varm høstdag. Ja, for høsten her nord har så langt vært underlig varm. Gløden fra sommerdagene har flettet hender med høstlufta, og sammen danser de en langsom dans, innhyllet i høstfarger på alle kanter. Vi vet alle at dansen ikke kan vare. Frosten nærmer seg.
Jeg kan forstå deg nå, sier jeg til min lille, mediterende venn.
Jeg skjønner hvorfor han er sur. Jeg har begynt å gå på den veien som lokker mest. Jeg har tatt noen usikre steg på den veien som blant annet innebærer mer tid til skriving.
Det er bare det at det ikke tok mange skrittene før jeg måtte stoppe. Jeg trengtes et annet sted. Jeg måtte gå til side, gjøre et annet arbeid. Jeg forlot undringen og det som var i ferd med å vokse frem i meg.
"Nå forstår du hva jeg mener. Du har ikke ofret meg et blikk de siste ukene. Hvordan kan jeg minne deg på å ta deg selv på alvor når du glemmer meg?! KVEKK!" Frosken benåder meg med et aldri så lite blikk, men han er fortsatt sur. Fornærmet. Oppgitt.
Jeg tenker på dette med stien. Jeg har forlatt den akkurat nå, det er riktig. Det er ting som MÅ gjøres og BØR gjøres. Først. Men - stien er der. Den vil alltid være der. Jeg kan når som helst sette foten min på den igjen, og ta nok et steg.
Slik er det for deg også. 
Jeg lover å holde meg i nærheten av stien, sier jeg til froskevennen min. Jeg kan se den der, gjennom det fargerike løvverket. Den lyser som en gyllen strek i høstskogen. Det gir meg stor glede bare å vite at den er der. Nært.
"Nå har du latt meg gjøre det jeg skulle gjøre. Minne deg på deg selv." Frosken er med ett smørblid igjen, og jeg ser det rampete i blikket hans har kommet tilbake.
Ute virvler gullblader rundt og rundt, i en dans til ære for vinden.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar