Ved kanten av hagen starter et hav. Et tåkehav. Det er sølvgrått og glitrende overalt. Hvert eneste gress-strå er fylt med blanke, lubne dråper. De ligger tett i tett oppover strået, de klumper seg sammen på kløveren og de pryder rylliken med sin blinkende, fuktige tilstedeværelse.
Tåken gir meg en følelse av å være innhyllet. Jeg ser ikke horisonten der fremme, jeg ser ikke hvor jeg skal gå. Men det gjør ingenting, for det er godt å være her jeg er. Jeg kan sette meg ned og dvele litt ved øyeblikket, i stedet for å haste videre. Tåken gir meg ikke utsyn, men muliggjør innsyn.
Det er akkurat som at naturen vil fortelle meg noe. Den vil gi meg en morgenstund med ettertanke. Ikke bruk sansene utover hit. Bruk dem innover, og se hva du finner, sier den.
Jeg nikker. Drikker te. Funderer litt. Filosoferer. Finnes det noen svar i denne dagen, tro? Denne tirsdagen? Eller finnes bare spørsmål, gode spørsmål, laget for å åpne nye veier?
Jeg vet ikke. Men jeg vet at vi aldri kan vite helt hvordan dagen blir. Jeg bestemmer meg for at den skal bli god. Jeg liker å filosofere. Tenke. Selv når det er hektisk rundt meg, og jeg må gjøre mange ting på en gang, kan jeg finne et rom. Som vender innover, og som innbyr til filosofering over de store spørsmål. Jeg kan kikke inn der, smile litt og vite at jeg kommer tilbake. En annen dag. Kanskje ved neste, tåkete morgen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar